Det som sårer mest, er ikke ondskapen – men stillheten. Det er ikke først og fremst de mørke handlingene, løgnene eller de falske rapportene fra vårt dysfunksjonelle og til tider direkte livsødeleggende barnevern som gjør mest vondt.

Det som river mest i hjertet, er likegyldigheten. Den tause aksepten blant vanlige folk – menn og kvinner i gata – som kanskje vet, kanskje aner, men som velger å snu ryggen til. Det politiske systemet som gang på gang vender det døve øret til.

Dekker over lovbrudd i barnevernet

Et system hvor politiet, rettsapparatet og byråkratiet heller dekker over lovbrudd enn å gjøre opp med dem.

Og de av oss som tør å stå opp mot maktovergrep og begrensninger i ytringsfriheten – vi blir forsøkt truet til taushet. Vi blir stemplet, kneblet og overvåket. I stedet for å lytte, forsøker man å knuse oss.

Hvor er media?

Pressen, den fjerde statsmakt, burde vært folkets vaktbikkje. I stedet er de ofte med på et skittent spill – der makta får bortforklare barnevernets dysfunksjon og grove overtramp.

Kritiske stemmer ties i hjel, mens barnevernet rosemales og fremstilles som helter, uansett hvor alvorlige overgrepene er.

Hva med politiet?

Og kanskje det mest ubegripelige av alt: At politiet – de som skal beskytte – faktisk kan utøve makt og grov vold mot barn, i regi av barnevernet.

Dette skjer i vårt land. I vår tid. Med myndighetenes velsignelse.

Stopp galskapen!

Hvor mange barn skal knuses før vi tør å si at keiseren er naken? Hvor mange foreldre skal knekkes, marginaliseres og stemples før noen våger å reise seg og si: Dette er galt. Nok er nok.

Stillhet er samtykke. Og samtykke til urett er også urett.

Vi trenger ikke flere fine ord. Vi trenger handling. Vi trenger mot. Vi trenger mennesker som ser – og som tør å si ifra.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Klikk her for å se hvordan du kan støtte oss. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.