Det er nokså pussig at det mangler både interesse og forståelse for hvordan det går med barnevernsbarn senere i livet. Man kan spørre, hva vinner barn på å bli bortsatt, og hva taper de?

Jeg er slett ikke sikker på om deres liv blir lykkeligere, at barna blir klokere eller snillere hos fremmede.

Men de fleste voksne klynger seg til makthaverne, og ønsker rett og slett ikke å slippe fri fra sine skylapper, og makta vil lydighet hos sine undersåtter. Sannheten om barnevernet må for all del ikke fram, for da mister barnevernet sin glans. Fravær av kritiske røster viser at barnevernet er akseptert.

Har de samvittighet?

Og barnevernet lever vel et sted utenfor seg selv. Om de begynner å reflektere over sine handlinger, vil de miste grepet om det de gjør. Lovlydige og samvittighetsfulle personer? Men hvordan fungerer denne samvittigheten? Føler ikke behov for å tenke over hva de gjør, bare et redskap for loven, slik de selv foretrekker å tolke den. Ansvarlige voksne!

Vi lever i ekspertenes tid. Og barnevernet vet i alle fall hvordan våre liv skal leves, mener de. Livet er ikke vårt eget lenger. Barn havner stadig vekk under offentlig omsorg, det er jo de som er eksperter. Barnevernet entrer våre liv med den største selvfølgelighet.

Men vi skal bekjempe dem, og finne en motgift! For det gjemmer seg mer energi og livskraft i oss enn vi aner. Og det er den vi skal bære med oss inn i det nye året og videre gjennom livet.

Godt nytt år, alle anti-barnevernere!