Rett på sak: En politisk struktur som ble demokratiets svøpe, og etterhvert medførte en svekket rettsikkerhet. Var alt bedre før?

I etterkrigstidens oppbygging av Norge var fordelingen av politikere og byråkrater en helt annen en dagens sammensetning. Vi hadde ikke et eneste offentlig utvalg som ikke hadde politisk styring, dette var gjennomgående fra regjering og storting og dette var også tilfelle i alle utvalg som var en del av de politiske organene i kommuner og fylkeskommuner.

Barnevernsnemndene

Kommunene var oppsatt av en edruskapsnemnd, et sosialstyre og en barnevernsnemnd. Vi hadde et skolestyre som hadde representanter valgt inn fra nesten samtlige skolekretser og det var det mange av. Vi hadde en dyrevernsnemnd som besto av folkevalgte, der veterinæren bidro med den faglige kompetanse og folkevalgte medlemmer sto for det praktiske folkevettet.

Og slik var alle offentlige utvalg sammensatt, med fornuftige borgere som opp gjennom tidene styrte dette landet fra fattigdom og til tider med en velstand som få hadde drømt om var mulig.

Men rikdommen medførte også andre krav, det var få som ønsket å engasjere seg politisk uten at dette medførte honorarer eller faste godtgjørelser for det arbeidet som slike verv medførte. Det var et fåtall som ville bruke fritiden til å lese saksdokumenter, eller å bruke helgene til politiske møter. Velstandskravene hadde også medført at begge foreldrene måtte være yrkesaktiv. Langt i fra alle hadde ni til fire jobb. Industrien hadde skiftordninger og helsesektoren hadde varierende vaktordninger som barnefamiliene måtte regulere seg opp mot. Pensjonsordningene medførte at alle måtte ha en lønnsinntekt å vise til, vist ikke så ble det minstepensjon når pensjonsalderen var et faktum.

Resultatet av kravmentaliteten ble at det ble innskjerping på politiske hoder. Edruskapsnemnd og sosialstyre ble utvalg som først ble sammenslått, senere ble barnevernsnemnd også innrullert i lag med edruskapsnemnd og sosialstyre. Dette fikk navnet helse- og sosialstyre, men fremdeles var det et politisk utvalg med et solid folkevett som hadde styring og ikke minst ansvar, og en helse- og sosialsjef og andre saksbehandlere satt med kunnskap om den faglige delen. Men så var ikke dette godt nok lengre.

Reduksjon av politikere hadde medført flere byråkrater, og innenfor barnevernet ble det på første halvdel av 90 tallet innført en reform som fratok en hver politiker makt og innsyn i denne sektoren. Barnevernstjenesten i enhver kommune ble en stat i staten der kommunene bare hadde en forpliktende oppgave og det var med å etterfylle barnevernstjenestens budsjett som hadde fått en enorm ekspansjon.

Barneverntjeneste med nettverk

Men medaljen hadde fått en bakside som er mer grufull og urovekkende enn vandalisering av fellesskapet midler. Barneverntjenesten hadde nå blitt fristilt fra politisk innflytelse, men med rett og krav til en ubegrenset tilgang på oppfylling av sine budsjett, uten spørsmål fra bidragsyterne. All makt som ikke er bundet opp i demokratiske styringsformer korrumperer, og denne etaten er neppe et unntak.

Barneverntjenesten har tilegnet seg et nettverk av jurister og psykologer som til de grader overbeviser forvaltningsorganet Barnevernsnemnda og tingretten at lov om barnevern ikke må følges. Barneverntjenesten vinner frem i 96 prosent av tilfellene selv om det kan vises til etatens lovbrudd i hopetall.

Barneverntjenesten har sågar makt over politiet, som gjerne stiller velvillig opp med stikk-sikre vester og til og med bevæpnet for å bistå barnevernet som henter en 4 måneder gammelt barn fra foreldre som ikke får anledning å fremme en sak for domstolene. Og hvem får innsyn i slike saker, ikke engang barneministeren som mange hadde satt sitt håp til.

De skal stå til ansvar

Barneministeren er for mange, nå blitt håpløshetens fyrstinne. Det er storting og regjering som har ansvaret for å innhente den makt som dem har gitt fra seg, når den ikke fungerer.

En dag skal vi stå til ansvar for våre gjerninger og vi skal også stå til ansvar for det vi har latt skje.