En bekymringsmelding til barnevernet er ofte det som starter en barnevernssak. Som oftest er det en ansatt som er fagorganisert under en fagorganisasjon som melder til en annen ansatt organisert under den samme fagorganisasjonen eller en samarbeidende fagorganisasjon.

Fagorganiserte har da skapt mer jobb for andre fagorganiserte. Dette er positivt for sysselsettingen og sikrer arbeidsinntekten til de som utfører slike handlinger, men igjen sitter barn og foreldre som ofre. Som man ser virker dette meget nærliggende vinningskriminalitet og organisert kriminalitet.

Følgelig er ofte bekymringsmeldingene ulovlige, de er brudd på taushetsplikten. Bekymringsmeldinger kan også være på feil grunnlag eller det er falske bekymringsmeldinger.

Den ulovlige praksisen er så omfattende at det i Norge årlig sendes flere bekymringsmeldinger til barnevernet enn det fødes nye barn! Dette faller selvsagt på sin egen urimelighet, men det betyr ofte lite for saksbehandlere i barnevernet.

Årsaker til bekymringer i barnevernet kan være:

• Manglende blikkontakt
• For tykke brødskiver
• Flytting
• Religion
• Politikk
• Livssyn
• Kulturell bakgrunn
• Kosthold
• Privatøkonomi
• Barnet liker ikke barnevernet
• Bruk av ytringsfrihet
• Barnet er allerede i fosterhjem
• Barnet har vært lenge i fosterhjem
• Barnet har tatt skade av barnevernet

Dette virker absurd for et normalt menneske men kan bli brukt som argumenter for at barn skal bo i beredskapshjem eller fosterhjem av barnevern, sakkyndige psykologer og domstoler. Det er absurd fordi det selvsagt er ulovlig.

Videre er mobbing, vold og andre overgrep i barnehage og skole som kommunen er økonomisk og/eller strafferettslig ansvarlig for, en potensiell stor kostnad for kommunen, men ved en bekymringsmelding og senere en omsorgsovertakelse gjennomført av barnevernet i kommunen blir kostnaden forvandlet til en inntekt for den samme kommunen.

Bekymringsmeldinger og akuttvedtak

Mange barn tas ut av hjemmet med akuttvedtak på oppdiktet og/eller ulovlig grunnlag. Man kan protestere i etterkant og få saken behandlet i barnevernsnemnd eller domstolene, men da er ofte skaden allerede skjedd hos traumatiserte barn. Og i mange tilfeller er dette bare begynnelsen på marerittet for barn og foreldre.

Det er et vel etablert faktum at barnevernets, barnevernsnemnder og domstolenes saksbehandling skaper NAVere, kriminelle, psykisk syke og fysisk sykere barn. Dette medfører til at over 100 barn i barnevernet tar selvmord hvert eneste år, det er flere enn som ble drept under terrorangrepet på Utøya – hvert eneste år. Og når barna dør, trenger saksbehandlerne nye barn.

Fabrikasjon av bekymringsmeldinger

I mange barnevernssaker blir falske bekymringsmeldinger raskt motbevist av foreldre, men det hjelper lite om barnevernet underslår denne dokumentasjonen, trenerer saken eller selv produserer stadig nye bekymringer. Om har man med uetiske saksbehandlere i barnevernet å gjøre, finnes det ingen grenser for hva man i teorien kan være bekymret for og hvor lenge bekymringene vedvarer.

Barnevernet kan til og med bruke som grunnlag en egenfabrikert bekymringsmelding, og i noen tilfeller bruker barnevernet politiet for å jage, pågripe og arrestere barna etter bekymringsmeldingene. I enkelte tilfeller blir barn lagt i håndjern, fraktet i politibiler og plassert i glattceller. Dette er vel dokumentert i media.

Mange bekymringsmeldinger samsvarer altså ikke med norsk lov, som sier at foreldre selv skal samtykke til at bekymringsmelding sendes, dersom det ikke er mistanke om grov omsorgssvikt, mishandling eller menneskehandel. Etter barnet er kidnappet av politiet etter en ulovlig bekymringsmelding, hvem skal du anmelde politiet til? Politiet?

“Foreldre som lovstridig har blitt meldt til barnevernet har opplevd dette som et overgrep og en enorm belastning både for sin egen og barnas del. Slike meldinger utgjør åpenbart et alvorlig brudd på personvernet og retten til privatliv, og bidrar til å svekke tilliten til hjelpeapparatet”, ifølge Human Rights Service.

Legaliserte kidnappinger

Og her er det to nøkkelord som er vesentlige: nemlig “hjelpeapparat” og “menneskehandel”. Fagorganiserte ansatte i barnevernet, som altså skal stanse menneskehandel, kan altså selv ha som arbeidsoppgave å tvinge sine tjenester på andre mennesker, for å sikre arbeidsinntekt til seg selv og/eller andre fagorganiserte. Altså menneskehandel.

Å fjerne barn ved tvang, altså mot sin egen vilje fra foreldrene, er i de aller fleste saker et brudd på Barnekonvensjonen (FN) og det er allerede her lovbruddet er et juridisk faktum. De mest åpenbare indikatorene er at barn protesterer eller gråter, men i barnevernet er dette vanlig. Å fjerne et barn mot sin vilje fra foreldrene er selve definisjonen på kidnapping, men i Norge fjernes de fleste barn mot sin vilje på bakgrunn av en “bekymring”.

Å fjerne barn fra foreldre forsøkes legalisert i Norge ved hjelp av Barnevernloven, rettspraksis, forskrifter, instrukser og regelverk. Disse er selvsagt underordnet FNs Barnekonvensjon og Menneskerettsloven som begge er innlemmet i Grunnloven. På tross av dette får utrolig nok barnevernet i mange saker medhold i barnevernsnemnd og domstolene. Man kan altså konkludere med at kidnapping av barn i stor grad i praksis er legalisert i Norge ved hjelp av bekymringsmeldinger.