Tvangstiltak overfor barn som allerede er i en sårbar situasjon, utgjør en betydelig human- og fagpolitisk utfordring, og kan få alvorlige konsekvenser for barnets utvikling, trygghet og framtidige livs‐bane.
Selv om barnevernet prøver å beskytte barn mot omsorgssvikt og overgrep, må vi erkjenne at tvangsbruk i institusjon eller fosterhjem i flere tilfeller har vist seg å være skadelig – fordi det svekker barnets autonomi, skaper avmakt, bryter relasjoner og kan undergrave grunnleggende trygghetsrammer.
Folkehelseinstituttet innrømmer at barnevernet skadelig
Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) kan tvang og grensesetting i barnevernsinstitusjoner føre til “avmakt, tap av autonomi og tap av mening”.
Når et barn blir plassert utenfor hjemmet – ofte overfor sitt ønske eller med liten egen påvirkning – oppstår brå skifter i omsorg, skole, nettverk og identitet. Dette rammer særlig barnets følelse av tilhørighet og kontinuitet. Forskning viser at barn i barnevernets omsorg generelt har større risiko for dårligere fysisk og psykisk helse, bruk av rusmidler og kriminalitet sammenlignet med barn utenfor omsorgsplassering.
Dersom tvungne plasseringer eller institusjoner ikke har kvalitet, stabilitet eller barnets perspektiv i sentrum, fremstår inngrepet som en sekundær skade — barnets problemer forsterkes i stedet for løses.
Barnevernet vet bokstavelig talt ikke hva de driver med
I tillegg har undersøkelse vist at dokumentasjonen og saksbehandlingen i barnevernssaker ofte er mangelfull: I rundt én femdel av undersøkelsene manglet det oppsummering av tiltakene i barnevernet. Dette svekker rettssikkerheten og gjør det vanskelig å etterprøve beslutninger om tvang.
Når barnets og foreldrenes stemme ikke blir hørt, eller vurderingen av “barnets beste” varierer sterkt mellom kommuner, blir risikoen for overgrep i systemet større.
Det faktum at det er gjort svært begrenset forskning på tvang og grensesetting i fosterhjem og barnevernsinstitusjoner, gjør at vi står i et kunnskapsmessig vakuum når tiltak iverksettes.
FHI-rapporten peker på at det finnes kun åtte studier fra institusjoner, og ingen fra fosterhjem i Norge. Dette innebærer at praksis i mange tilfeller drives uten tilstrekkelig evidensgrunnlag – og dermed uten full innsikt i risiko og konsekvenser for barna.
Langvarige og alvorlige konsekvenser
Konsekvensene kan være langvarige: Tap av tilhørighet, svekket bånd til familie, redusert tillit til voksne og institusjoner, identitetsproblemer, psykiske lidelser og nedsatt livskvalitet.
Når tvang blir en løsning i stedet for helhetlig støtte, signaliserer det at barnet ikke ble møtt i sitt behov – men blir “flyttet rundt”. Dette gir ofte barn følelsen av å være «problemet som må flyttes», ikke “barnet som skal hjelpes”. Systemet risikerer dermed å bidra til reproduksjon av traumer fremfor heling.
Det er derfor avgjørende at barnevernets tvangsbruk reduseres, erstattes av frivillige og kunnskapsbaserte tiltak, og at hvert inngrep skjer med barnets stemme, rettssikkerhet, stabilitet og menneskeverd i sentrum.
Barn som ikke har det bra – trenger hjelp, ikke nye inngrepstraumer.
StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.