I dag var jeg med en far som har mistet omsorgen for sin sønn, i et møte på et barnevernskontor på Østlandet. Hensikten med møtet, var først og fremst at barnevernet skulle redegjøre for samværsplanen de neste seks måneder.

Det som slo meg, og som har slått meg så mange ganger før, var hvordan representantene for barnevernet nøt det å ha makt og total kontroll over faren.

Underforstått: Gjør du ikke som vi sier, blir det heller ingen tilbakeføring av omsorgen.

Eksempler på hva som ble sagt:

– Ja, sist samvær gikk bra,men sønnen din blir så sliten etter at du har lekt med ham.

– Nei, vi kan ikke øke antall samvær, for da blir sønnen din så forvirret av alle rundt seg.

Jeg har bevitnet disse situasjonene flere ganger før, og felles er at de som kjemper mot barnevernet for å få tilbake omsorgen for sine barn, ikke har mye annet valg enn å adlyde ordre fra de som forvalter og besitter makten over deres barn.

Og dommene fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen? De blir avfeid som bagateller.