Det er uforståelig hvordan barnevernet i Norge – institusjonen som er satt til å beskytte de mest sårbare blant oss – gang på gang svikter sine mest grunnleggende forpliktelser.

Saken med den 13-åringen som kastet en granat fra en barnevernsinstitusjon på Bislett, er ikke bare et symptom på ungdomskriminalitet eller foreldres manglende kontroll, men et skrikende ekko av barnevernets dyptliggende mangler: mangel på ansvar, dårlig oppfølging, manglende evne til å høre og se barnet – og en systemisk unnfallenhet som har katastrofale konsekvenser.

Barnevernet fraskriver seg ansvaret

I denne saken blir foreldrene gjort til syndebukker – som om barnevernet selv kan fraskrive seg ansvar. Når et barn plasseres på institusjon, er det nettopp fordi barnevernet har tatt over omsorgen.

Dermed ligger også hovedansvaret hos dem. Når et barn under deres omsorg begår handlinger så alvorlige som å kaste en granat, viser det at systemet har feilet. Dette er ikke foreldrenes feil alene, men et resultat av institusjonenes manglende evne til å gi trygghet, tett oppfølging og meningsfulle alternativer.

Barn blir ikke hørt og sett

Forskning viser at barn i barnevernet ofte ikke blir lyttet til, til tross for at lovverket krever det. Ungdom som allerede er i en sårbar situasjon, blir plassert i institusjoner hvor deres stemmer forsvinner bak standardiserte rutiner og maktspråk.

En 13-åring har tanker, frykt og behov som må tas på alvor. Når barnet ikke blir sett eller forstått, skapes grobunn for destruktive og desperate handlinger.

Mangelfull oppfølging – katastrofale valg

Skole og sosialtjeneste hadde varslet før situasjonen eskalerte. Likevel ble det ikke iverksatt tilstrekkelige tiltak. Når barnevernet har all informasjon, men velger å handle halvhjertet, får vi situasjoner som denne.

Det er ikke bare barns liv som ødelegges – men også samfunnets trygghet.

Medias taushet og unnfallenhet

Like bekymringsfullt er medias rolle. Store redaksjoner er raske til å gjengi politiets uttalelser eller barnevernets bortforklaringer, men sjelden våger de å stille de ubehagelige spørsmålene:

Hvorfor svikter institusjonene igjen og igjen? Hvorfor blir barna ikke hørt? Hvorfor slipper barnevernet unna med å peke på foreldrene, når det er de selv som har hatt ansvaret?

Når journalister unnlater å grave i barnevernets systemfeil, bidrar de til å opprettholde en taushetskultur som beskytter institusjonen mer enn barnet. Dermed blir offentligheten sittende igjen med en fortelling som er både skjev og ufullstendig.

Barnevernet må stilles til ansvar

Det er ikke bare barnevernet som svikter – også pressen svikter sitt samfunnsoppdrag når de unngår å rette søkelyset mot maktmisbruk og inkompetanse i systemet. Barnevernet må stilles til ansvar, ikke foreldrene. Og media må våge å konfrontere realitetene i stedet for å formidle glansbilder og ansvarsfraskrivelser.

Vi trenger en offentlighet som setter barna først – som krever åpenhet, medvirkning og reell omsorg, og som tør å avsløre det som faktisk skjer bak institusjonenes lukkede dører. Dette handler ikke om å finne enkle syndebukker, men om å hindre at enda et barn mister seg selv fordi systemet som skulle beskytte, ikke klarte det.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.