I natt våknet jeg fra et mareritt om Shada. Det var så virkelig at jeg nesten kunne ta på frykten. Det føltes som om noe inni meg hadde gått i stykker, blitt satt på repetisjon, men aldri kunne bli helt igjen.

Marerittet slapp ikke taket – det bare fortsatte, selv etter at jeg våknet. Mørket fra drømmen hadde festet seg i meg, og jeg bar det med meg gjennom dagen som en tung skygge jeg ikke klarte å riste av.

En stemme som ble kvalt

Uroen satt dypt. Det var ikke bare frykt, men en stille og tung sorg – en stillhet som gjorde vondt. Jeg kjente Shadas smerte, som om den levde i meg.

Det var som å føle et ekko av noe som aldri fikk komme frem, en stemme som ble kvalt før den rakk å bli hørt.

Hva om sannheten aldri kommer frem?

Etter hvert begynte det å gå opp for meg at sannheten kanskje aldri vil komme frem. Kanskje det er for sent. Kanskje det er for mange som har noe å tape på at den blir kjent.

Og jeg tror, innerst inne, at hvis den en dag blir avslørt, vil det være mer enn landet vårt klarer å bære. Skammen vil være for stor. Ingen vil klare å leve med det.

Så vi lever videre med stillheten. Med uroen. Og med vissheten om at noen sannheter aldri får et språk – selv om de fortsetter å leve i oss som arr som aldri gror

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.