Selv om fattigdom i Norge ikke er like utbredt som i andre europeiske land, viser årets Poverty Watch at sosialt og økonomisk utenforskap fremdeles er en betydelig samfunnsutfordring.
Forskjellene øker, og omtrent elleve prosent av befolkningen lever under grensen for vedvarende lavinntekt – det vil si 60 prosent av medianinntekten i Norge.
Økende ulikhet og nye former for fattigdom
Tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Fafo viser at økonomisk ulikhet har vokst jevnt de siste 20 årene. De rikeste har økt sine formuer, mens middelklassen krymper. Boligmarkedet forsterker forskjellene ytterligere, som vist ved at stadig flere med lav inntekt blir sittende fast som leietakere, samtidig som husleia skyter i været.
Samtidig ser vi en “ny” type fattigdom i landet, med den voksende gruppen såkalte arbeidende fattige. Dette er mennesker som har jobb, men som likevel ikke klarer å dekke nødvendige utgifter, selv med fulltidsstilling i noen tilfeller. Høye boutgifter, dyrere mat og usikre arbeidsforhold gjør at selv de med inntekter over lavinntektsgrensen kan havne i økonomiske vanskeligheter.
I dag bruker lavinntektsfamilier i snitt 43 prosent av månedsbudsjettet på bolig, mens prisene på mat økte med over 4 prosent fra juni til juli i 2025. Dette gjør at stadig flere sliter med å håndtere uforutsette utgifter, og så mye som én av fem sier de ikke kan dekke en uventet regning.
Fattigdommens konsekvenser
Fattigdom fører ikke bare til økonomiske problemer; den kan også medføre alvorlige sosiale og helsemessige konsekvenser. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier har større risiko for dårlig helse, lavere utdanning og utenforskap. Forskning fra NTNU og UCL viser at mennesker som lever i fattigdom, har kortere levealder og høyere risiko for psykiske lidelser.
På samfunnsnivå bidrar økende ulikhet til polarisering, mistillit til staten og økt kriminalitet. Fattigdom og utenforskap svekker fellesskapet, og påfører samfunnet store kostnader, både økonomisk og sosialt.
Hva kan vi gjøre?
I Poverty Watch 2025 understreker vi at kampen mot fattigdom krever en kombinasjon av økonomiske, sosiale og strukturelle tiltak. Blant de mest effektive finner vi:
- Økte ytelser og justering av inntektsgrenser, slik at flere får reell støtte når prisene stiger.
- Mer fleksible regler for arbeid og trygd, slik at det lønner seg å prøve seg i arbeidslivet mens man mottar stønad.
- Tidlig og tett oppfølging av unge som står utenfor arbeid eller utdanning.
- Bedre gjeldsrådgivning og gjeldsordninger, som kan forhindre at husholdninger havner i langvarige økonomiske problemer.
- Målrettede boligtiltak, som startlån og leie-til-eie-modeller.
- Gratis fritidstilbud for barn og unge, for å forebygge sosialt utenforskap.
- Tettere samarbeid med frivilligheten, som ofte når sårbare grupper raskere og mer effektivt enn det offentlige.
I rapporten understreker vi også betydningen av brukermedvirkning – altså at mennesker med erfaring fra fattigdom må få en reell stemme i utforming av politikk og tjenester. Evalueringer viser at når brukere involveres tidlig i prosesser, øker tillitten til Nav og til at hjelpen faktisk treffer behovene.
Til tross for at den generelle prisveksten i samfunnet har dempet seg og vi trolig har flere rentekutt i vente i 2026, ser vi at økende forskjeller truer tilliten og fellesskapet i samfunnet vårt. Fattigdomsbekjempelse må derfor ses på som mer enn veldedighet – det er en investering i samfunnets bærekraft, tillit og fremtidige velferd.
StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.
