Domstolene i Norge er så definitivt blant verdens mest “offentlighetsvennlige”. Og i praksis taler de med to tunger.

Når offentlige inngrep har opphørt, mener domstolene ofte at privatpersoner ikke lenger har “rettslig interesse” i å få prøvd saken. Dermed avvises søksmål og menneskerettighetsklager – fordi “tiden har gått”.

Logikken gjelder ikke staten selv

Men når det er den andre veien, gjelder ikke samme logikk. Nylig så vi dette da personer ble straffet for å ha nektet å koronateste seg – en praksis som ble avskaffet for flere år siden. Plutselig var det ikke noe problem å hente frem gamle saker og bruke ressurser på å dømme folk for handlinger knyttet til en politikk som ikke lenger eksisterer.

Dykkersaken illustrerer dette dobbeltspillet enda tydeligere.

Høyesterett sa: “Eventuelle menneskerettsbrudd ligger for langt tilbake i tid. Derfor har dykkerne ikke rettslig interesse.”

FEIL. Menneskerettighetsbrudd har ingen foreldelsesfrist – det slår også EMD fast.

Videre sa Høyesterett: “Statens tilknytning var ikke nær nok.”

FEIL. Staten har det overordnede ansvaret for å beskytte liv og helse der farlig industriell virksomhet foregår – det er en grunnleggende plikt i henhold til EMK. Staten er “holder of public power”, ikke en tilfeldig tilskuer.

Til slutt: “Staten har uansett ikke begått menneskerettsbrudd.”

FEIL. Menneskerettsdomstolen (EMD) kom til at Norge hadde krenket EMK artikkel 8, som beskytter retten til privatliv, helse og fysisk integritet.

Ingen rettssikkerhet

Det finnes ingen rettssikkerhet når staten selv bestemmer når rettferdighet har gått ut på dato. Domstolenes uvilje til å beskytte individet – kombinert med deres lojalitet til systemet – har gjort dem til en medspiller, ikke en motmakt.

Er det dette vi kaller rettsstat?

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.