Da jeg i går holdt et online innlegg om statens menneskerettslige forpliktelser i Shada-saken, var VG til stede på selve konferansen i Litteraturhuset i Oslo.

Når et barn dør under offentlig omsorg, har staten ikke bare en undersøkelsesplikt – den har også en positiv plikt til å beskytte liv, jf. EMK artikkel 2. I stedet fokuserte VG i sin dekning på å diskreditere lege, Rodgeir Vinsrygg – nok en gang.

Dette mønsteret fra VG og sjefsredaktør, Gard Steiro, er ikke tilfeldig. Det er symptomatisk for en medieaktør som har glemt sin rolle som samfunnets vaktbikkje, og i stedet påtatt seg rollen som dommer, jury og henrettelseseksekutør i offentligheten.

Definisjonsmaktens monopol

På NRK Debatten 22. september framstilte VGs sjefredaktør Gard Steiro seg og de etablerte redaktørstyrte mediene som den eneste legitime grensevokteren for hva som er tillatt kritikk, hva som er «konspirasjon» og hva som fortjener å bli stemplet ut av den offentlige samtalen.

Dette er ikke bare arrogant. Det er farlig.

Når en redaktør med slik plattform utroper seg selv til dommer over hva som er legitim debatt, undergraves selve fundamentet for rettssikkerheten: at kritiske spørsmål skal kunne stilles, selv – og særlig – når de treffer makten.

EMK artikkel 2: To forpliktelser VG ignorerer

EMK artikkel 2 – retten til liv – pålegger staten to distinkte forpliktelser når et barn dør under offentlig omsorg:

• Den positive plikten til å beskytte liv: Staten må ta aktive skritt for å verne individer under sin omsorg fra reell og umiddelbar risiko for tap av liv.
• Den prosessuelle plikten til å undersøke: Når et dødsfall inntrer under statens ansvar, må det gjennomføres en uavhengig, effektiv og granskningsdyktig undersøkelse.

VG har ignorert begge deler. I stedet har de valgt å marginalisere de som påpeker disse grunnleggende menneskerettslige forpliktelsene.

Fem punkter som bekymrer

1. Giske-saken: Kampanjejournalistikk uten konsekvenser

VG kjørte en svertekampanje mot Trond Giske med et eksplisitt ønske om å “ta Giske”. Saken endte med en av de tyngste fellelsene i Pressens Faglige Utvalg – kilden ble misbrukt, sitater manipulert, sannheten snudd på hodet for å treffe en politisk målperson. Steiro var operativt involvert. Likevel satt han igjen.

Når en av landets mektigste redaktører kan stå bak slik kampanjejournalistikk uten reelle konsekvenser, undergraves tilliten til at pressen faktisk beskytter den enkelte mot maktmisbruk – ikke utøver det.

2. Kristiansen-saken: Mediernes svikt erkjent – men glemt

VG og Steiro har selv innrømmet at VG sviktet i dekningen av justismordet mot Viggo Kristiansen. I alle sakens faser. En uskyldig mann sonet 21 år mens mediene, inkludert VG, lot den etablerte fortellingen stå.

Det er et direkte angrep på rettssikkerheten. Når de som skal granske makten i stedet forsterker den, blir det nesten umulig for den enkelte å få oppreisning. Steiro har erkjent sviket – men det ser ikke ut til å dempe den autoriteten han nå utøver når han definerer hva andre får lov til å si.

3. Shada-saken: Taushet om statens dobbelte forpliktelser

I Shada-saken, der en 16-åring døde i det offentliges varetekt, er det påfallende stille fra Steiro om statens positive forpliktelser etter EMK artikkel 2.

Plikten til å beskytte liv: Shada var under statens direkte omsorg. Hun ble flyttet seks ganger innen barnevernet. Hun hadde varslet om seksuelle overgrep uten at dette førte til tilstrekkelig oppfølging. Staten hadde en skjerpet plikt til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte hennes liv.

Plikten til å undersøke: Da Shada døde, krevde EMK artikkel 2 en uavhengig, effektiv og granskningsdyktig undersøkelse. I stedet ble telefonen hennes ikke sikret som bevis. Obduksjonsrapporten ble ikke utlevert til foreldrene på over et år. Politiet gikk ut og utelukket tredjeparts innblanding før noen ordentlig etterforskning var gjennomført.

Det er ikke “konspirasjon” å minne om dette. Det er grunnleggende rettssikkerhet. Likevel har VG prioritert å diskreditere dem som stiller spørsmål, framfor å granske om staten har oppfylt sine forpliktelser.

Når VG bruker sin enorme plattform til å lukke debatten om mulig systemsvikt i stedet for å åpne den, bidrar de aktivt til at kritiske spørsmål om statens ansvar blir marginalisert. Det er farlig.

4. Dobbeltrollen: Redaktør og faktasjekker i samme person

Steiro sitter som styremedlem i Faktisk.no. Han nevner det ikke når han snakker om grensene for ytringsfrihet. Resultatet er at den samme personen som leder Norges største tabloid, også sitter i styret for faktasjekkeren.

Det gir ham ikke bare definisjonsmakt. Det institutionaliserer den. Når den som har sviktet i Giske-saken og Kristiansen-saken samtidig er med på å styre hva som skal regnes som legitimt i offentligheten, er det en trussel mot den åpne, kritiske samtalen rettssikkerheten er avhengig av.

5. Høyesterett-saken: VG nektet å akseptere domstolenes avgjørelse

I mars 2026 tapte VG-journalist Bjørn Haugan i Høyesteretts ankeutvalg, som enstemmig slo fast at kildevernet ikke dekket opplysningene Økokrim ønsket i korrupsjonssaken mot Stein Lier-Hansen.

Høyesterett understreket at spørsmålene bare gjaldt Haugans tilstedeværelse på 147 restaurantbesøk – ikke hvem han snakket med eller hva som ble sagt.

Likevel nektet Haugan å svare på aktors spørsmål da han møtte i retten. Steiro støttet ham offentlig og kalte kildevernet «et hellig prinsipp» VG ikke kunne «gå på akkord med».

Resultatet: VG-journalisten fikk 60.000 kroner i rettergangsbot for å trosse Høyesterett.

Dette er ikke forsvar av kildevernet, men et demonstrativ ulydighet mot landets høyeste domstol. Når VG – med Steiro i spissen – velger å ignorere Høyesteretts kjennelser og pålegge sine journalister å nekte vitneplikt selv etter rettslig avgjørelse, sender de et signal om at de mener seg hevet over domstolenes autoritet.

Rettssikkerhet krever mot – også mot egen makt

Rettssikkerhet krever at pressen er villig til å granske makten – også når det er ubehagelig, også når det utfordrer den offisielle fortellingen, også når det treffer egne interesser.

Når Steiro i stedet bruker posisjonen sin til å definere hva som er tillatt kritikk, samtidig som hans egen historie er preget av alvorlige svikt, gjør han det motsatte. Han svekker den mekanismen som skal beskytte den enkelte mot både statlig og journalistisk maktmisbruk.

Ytringsfrihet er ikke en gave du deler ut til dem som oppfører seg penest. Den er en forutsetning for at rettssikkerheten skal fungere. Slik VG og Steiro nå utøver sin makt – med selektiv hukommelse, dobbeltroller, demonstrativ ulydighet mot Høyesterett og en tendens til å stemple ubehagelig kritikk som illegitim – er de ikke forsvarere av den.

De er en fare for den.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.