Barneministeren Kjersti Toppe (Senterpartiet) vil ha flere diskusjoner om barnevernet. Alle er misfornøyd med barnevernet. De ansatte viser det ved å klage, med høyt sykefravær eller ved å slutte.

Foreldre barnevernet blander seg inn i livet til, forteller at det gjorde dem til dårligere foreldre. De fleste barna barnevernet blander seg inn i livet til, med eller uten grunn, blir utsatt for elendig omsorg, flyttes fra sted til sted, flykter hjem til mamma og/eller pappa, blir kriminelle, narkomane eller prostituerte, tar sitt eget liv eller tar livet av andre. Når barnevernsbarna blir voksne, har de lavere utdanning, dårligere helse, lavere lønn og kortere levealder enn andre.

De fleste folkevalgte vet – eller bør vite – at barnevernet gjør svært mye galt mot barn og familier. De fleste vet nok at bak barnevernets polerte fasade, skjuler det seg et kommunalt katastrofeområde med alt for stor makt, alt for mye penger og alt for lite forstand.

Vil ikke ha kritikk av barnevernet

Selv forsiktig kritikk av barnevernet fører til trøbbel. Kjersti Pettersen (H) ble kritisert i Bergensavisen og av kolleger i bystyret for å ha stilt kritiske spørsmål til etatsjefen for barnevernet i Bergen i høringen om enda en kritisk rapport om byens barnevern.

Folkevalgte som forsøker å iverksette reelle forandringer i barnevernet, møtes med avsporinger, løfter om kosmetiske endringer, løfter om at alt nå har blitt / skal bli mye bedre, utenomsnakk og annen motstand mot forandring. Før eller senere gir selv de beste folkevalgte opp.

Reagerer med mer penger til lovbrudd

De fleste organisasjoner forsvarer seg mot forandring. Men blir motstanden mot forandring alt for sterk, går private bedrifter før eller siden konkurs. Offentlig finansiert virksomhet som slutter å gjøre det de skal, risikerer kritikk, budsjettkutt og avvikling. Men ikke barnevernet.

Når det gang på gang avsløres lovløshet, sviktende politisk styring, dårlig ledelse, grove feil, overgrep, kompetansesvikt, systemfeil, dårlig arbeidsmiljø, overgrep og menneskerettsbrudd mot barn og familier, reagerer kommunestyrene med å gi mer penger og flere stillingshjemler til barnevernet.

Det er kanskje utslag av politisk resignasjon, unnfallenhet og feighet? Men når alle forsøk på å forbedre barnevernet strander, synes folkevalgte flest kanskje at det er bedre å se en annen vei og heller interessere seg for felter der politisk engasjement gir positiv oppmerksomhet og politiske resultater?

Hele den offentlige beslutningskjeden i barnevernssaker er i alvorlig krise. Mangelen på virkelig kompetente sakkyndige utredere er bare en liten del av problemet, jrf. “Trusler, hets og uthenging skremmer eksperter fra barnevernssaker”, Fri Fagbevegelse, 01.09.2022).

Forstand og myndighet

En erfaren barnepsykiater sa anonymt til meg at hovedproblemet på barnevernsområdet er at de som har forstand har ingen myndighet, mens de som har myndighet har ingen forstand.

Påstanden om hets, drapstrusler osv som den gjennomgående forklaringen på alle problemene innen barnevernsområdet, tar jeg for å være villedende og ideologisk.

Hva med å følge lovene?

Hovedproblemet er at stat og kommune ikke ivaretar barn og familier slik lovene, inklusiv Grunnloven, FNs Barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettserklæringen krever. De mange nederlagene for staten i Den europeiske menneskerettsdomstolen er selvsagt bare toppen av et meget stort isfjell av statlige og kommunale menneskerettsbrudd mot barn.

Da er det en avsporing å klage over at barn og foreldre blir rasende, frustrerte, desperate, deprimerte osv. over den behandlingen de utsettes for fra diverse myndigheter som er involvert i beslutningskjeden i barnevernssaker.