I norske rettssaler brukes tilknytning stadig oftere som begrunnelse for at barn ikke skal tilbakeføres til sine biologiske familier, men heller bli værende i fosterhjem – for å få «ro til å knytte seg».

Men dette er ikke et faglig godt forankret argument. Tvert imot: Barn knytter seg til mange personer gjennom livet – ikke bare én.

Forskning motbeviser tilknytningsteori

Psykologisk forskning viser at barn har evne til å utvikle flere tilknytninger parallelt – til foreldre, søsken, besteforeldre, lærere, venner og andre nære voksne (Ainsworth, 1989; Bowlby, 1988).

Barnepsykolog og forsker Kari Killén har i sine arbeider anerkjent betydningen av trygg tilknytning, men understreker også at barns behov for stabilitet ikke må forveksles med behov for eksklusiv tilknytning til én voksen.

Likevel brukes begrepet i retten som om barnet bare tåler én relasjon – og som om den relasjonen automatisk erstatter alt annet.

Tilknytning som triks for å ta barn

Dette er ikke forskning. Det er forenkling. Og det brukes som et retorisk grep for å forsvare langvarige plasseringer, selv når forutsetningene for tilbakeføring fortsatt er til stede.

Tilknytning skal ikke være et våpen for å kutte bånd – det skal være en veiviser for å bygge relasjoner.

Forskning fra blant annet professor Marianne Cederborg (Linköping universitet) peker også på at barns stemmer og ønsker ofte nedprioriteres i beslutningsprosesser, selv når det gjelder kontakt med biologisk familie.

Og til slutt: I NOU 2012:5 – “Bedre beskyttelse av barns utvikling” – slås det fast at barnevernet må i større grad vektlegge nettverk og slekt når tiltak settes inn. Likevel fortsetter vi å se praksis der barns bånd kuttes, og fosterforeldre i realiteten blir juridiske erstatninger for biologiske foreldre – lenge før andre muligheter er utprøvd.

Så spør vi igjen:

Er dette barnets beste – eller systemets behov for å bevise at det hadde rett?

Kilder (utvalg):

Bowlby, J. (1988). A Secure Base: Parent-Child Attachment and Healthy Human Development

Ainsworth, M. D. S. (1989). Attachments beyond infancy

Killén, K. (2012). Sveket – barns opplevelse som pårørende

NOU 2012:5. Bedre beskyttelse av barns utvikling

Cederborg, M. (2006). The invisible child’s voice in child protection decisions

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Klikk her for å se hvordan du kan støtte oss. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.