Jeg er langt borte, jula nærmer seg. Tomhet, ensomhet og sorg fyller mitt hjerte. Mine barn er det eneste jeg tenker på.

Min datter som kjemper sin livs kamp mot kreft, min eldste sønn sin kamp mot fortvilelse og ensomhet. På mi andre datter som ble ødelagt av barnevernet.

Hun ringer til pappaen hver eneste dag for å fortelle hvor høyt elsket jeg er. Så til slutt min yngste sønn psykisk og fysisk ødelagt av barnevernet, beredskapshjem og fosterforeldre.

Tankene vandrer hit og dit. Sitter kun igjen med sorg i mitt hjerte. Barnevernet gjennom løgn, svik og bedrag har tatt gleden ved livet fra meg. Klarer ikkje lenger å være nær mine nærmeste i jula, vil ikke at de skal se tårene mine som triller ukontrollert nedover kinna.

Føler meg som en belastning for alle rundt meg. Veit de er glad i far sin, bror sin, onkel sin og vennen de en gang hadde. Eg brytes likevel langsomt ned i avgrunnen av vårt narsissistiske dysfunksjonelle barnevern.

Når noen sier barnevernet gjør mye godt, legges sten til min byrde. Føres lenger og lenger bort fra alt jeg har kjært. Blir jul aleine i et fremmed land, vil det ikke men psykisk føler jeg det er rett.

Få vil skjønne hvorfor jeg sitter ensom langt borte fra alt jeg har kjært. Likevel vil jeg ønske dere alle en jul fyllt med kjærlighet.