Barnevernet har en utstrakt fullmakt til å gjøre inngrep i barns familieliv, og andre rettigheter. Et inngrep overfor barnet starter ved undersøkelsessak, og ikke ved akuttvedtak, omsorgsovertakelse og adopsjon.

En er dessverre tilbøyelig til å se bort fra dette fordi inngrepene begrunnes med at de er “iverksatt for å hjelpe” eller er “behandling” til “barnets beste”. Statens evne til å vurdere hva som i det enkelte tilfelle tjener barnets interesser best har ofte ført til fatale konsekvenser.

Det finnes grenser

Utgangspunktet etter Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) er at en person må tåle en viss, subjektiv belastning i en undersøkelse fra det offentlige. Menneskerettsdomstolen (EMD) har skildret at artikkel 3 krever at den smerte eller ydmykelse som de undersøkte blir påført ikke må overstige hva som «ligger innenfor en legitim handling eller straff» Jf. storkammerdommen i Kudla mot Polen, dato 26.10.2000.

I storkammerdommen Jalloh mot Tyskland, pkt. 76, ble tvungen innsetting av en sprøyte med oppkastmiddel i halsen sett på som for mye maktbruk og EMK artikkel 3 overskredet, selv om medisinske tvangsinngrep ikke i seg selv er forbudt. Grunnen var at handlingen ikke var eneste måte å få beviset på da det ville komme naturlig ut av seg selv, og det var derfor ikke kvalitativt grunnlag for inngrepet. Hendelsen var egnet til å forårsake en følelse av frykt og hjelpeløshet hos den som ble utsatt for dette.

Barnevernet har ikke blitt undersøkt

Saken illustrerer hvordan et offentlig tiltak tar utgangspunkt i det lovlige, men likevel passerer grensen for det lovlige gjennom konkrete handlinger som isolert sett er av mindre betydning, men som i et kumulativt perspektiv likevel fører til at maktbruken må bli vurdert som ulovlig. Hvordan barnevernet utøver sin makt er ikke blitt undersøkt og konkludert opp mot EMK artikkel 3.

Det er likevel avdekket mange lovbrudd og dårlig skjønn på generelt nivå og noen konkrete saker har blitt gransket, men uten henblikk på artikkel 3.

Frihetsberøvelse og tortur

Den 21. juni 2013 ble det vedtatt at Norge skulle slutte seg til OPCAT. Sivilombudet har fått oppgaven med å utøve mandatet i denne tilleggsprotokollen. Sivilombudet har et særskilt ansvar for å undersøke hvordan frihetsberøvedes rettigheter ivaretas og for å forebygge krenkelser. I 2014 opprettet Sivilombudet en egen forebyggingsenhet ved sitt kontor. Forebyggingsenheten foretar regelmessige besøk til steder der mennesker er fratatt friheten. Det er for eksempel fengsler, politiarrester, psykisk helsevern-institusjoner og barnevernsinstitusjoner.

På bakgrunn av besøkene gir Sivilombudet anbefalinger med sikte på å forebygge tortur og umenneskelig behandling.

Utallige lovbrudd

Sivilombudet har i flere rapporter funnet kritikkverdige forhold ved barnevernsinstitusjoner. Likevel er arbeidet ikke av en slik art at det får noen direkte konsekvenser i enkeltsaker.

Over en tidsperiode på noen år har EMD i flere saker konkludert med utallige brudd på EMK artikkel 8 mot Norge i barnevernsaker.

Systematisk i barnevernet

Det kan stilles spørsmål ved flere sider av barnevernets maktutøvelse om hvorvidt inngrep og tvangsutøvelse ligger innenfor en legitim handling og er en belastning et individ må tåle, eller om den smerten eller ydmykelsen som påføres overstiger det legitime, jf. storkammerdommen Kudla mot Polen.

Det som er sikkert er at terskelen i forhold til EMK artikkel 3 er lavere for barn da de har en særskilt rett på vern etter barnekonvensjonen.

Avhør og nedverdigende behandling

Dommen Irland mot Storbritannia datert 18.01.1978 omhandler avhørsmetoder og det å bevisst stresse personer som middel. I denne dommen ble det konstatert at metodene som de britiske politisoldatene hadde brukt under avhør av IRA-fanger krenket EMK artikkel 3 som nedverdigende behandling.

EMD konkluderte at de var nedverdigende fordi metodene var egnet til å skape angst, frykt og mindreverdighetsfølelse hos den avhørte, på en måte som virket ydmykende og fornedrende og eventuelt var egnet til å bryte ned den fysiske og psykiske motstandskraften. Poenget i dommen her er at EMD slo fast at selv om avhørsmetodene ikke direkte førte til fysiske skader, førte de i det minste til en så alvorlig fysisk og psykisk belastning at den avhørte ble bragt i en akutt forvirringstilstand under avhør.

Hensikten er “stress”

Barnevernets undersøkelsesmetoder handler om bevisst å skape stress med formål å bringe foreldre ut av fatning, også ved å stresse barna.

Hvordan disse undersøkelsesmetodene påvirker en persons stressnivå og hvordan metodene påvirker barnas reelle funksjonsnivå i forhold til en lik situasjon uten stress, er ikke konkret forsket på.

Det finnes ikke tilstrekkelig granskingsmateriale om, eller materiale som gjør undersøkelsessaker etterprøvbare for, hva som skjer muntlig gjennom prosessen. I en undersøkelsessak er det ingen reelle klagemuligheter, da verken barn eller foreldre har partsstatus. I forskning utført av sosialantropolog Mark Flinn har det kommet frem dokumenterbare resultater om hvordan stress og det å bli isolert fra ens kjære påvirker kroppen i negativ retning. Barnevern var ikke noen faktor i hans forskning. Andre forskningsrapporter forutsetter omsorgssvikt og at barnevernet må gripe inn.

Likevel kommer de til likt resultat; at flytting av barn til ukjente omgivelser resulterer i omfattende negativt stress for barna.

Traumatiserende saksbehandling

Negativt tyngende stress over tid kan medføre post-traumatisk stressyndrom (PTSD). Svært mange barn og foreldre utvikler PTSD som en konsekvens av barnevernets saksbehandling og tiltak. Det er store mørketall og usikkert om det er ført noen statistikk på området. Slik forskningen til Kristofersen viser går det ikke så bra med barn under barnevernstiltak, uten at det er forsket nærmere på årsakssammenhengen med hva de blir utsatt for både gjennom saksbehandlingen og i offentlig omsorg.

Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved påstander om hvorvidt barnas psykiske og fysiske helse har blitt skadet før, eller som en konsekvens av, saksbehandlingen og omsorgsplasseringen.

Udokumentert “skjønn”

Saksbehandlingen er generelt varierende med dokumentert ikke godkjente saksbehandlingsprogrammer for undersøkelsene. Hele lovens vilkår er sterkt skjønnspreget og overlatt til forvaltningen (de enkelte saksbehandlerne) å vurdere. Skjønnsvurderingene og saksbehandlingsmetodene er sterkt preget av Killéns lærebøker som i mange år var, og kanskje fremdeles er, pensum på utdanningen, samt lovgivers uttalelser om at barn er lojale mot sine foreldre, og derfor ikke blir oppfattet å være troverdige. Konsekvensene av opplæringen gir utslag i hvordan saksbehandlingen blir gjennomført, særlig med hensyn til saksbehandleres muntlige og non-verbale kommunikasjon.

Trekkene og tendensene gjenspeiles ved at det blir avdekket mye avvik gjennom tilsyn og revisjonsrapporter, og hvor nå granskingen i Samnanger konkluderer med grov systemsvikt. Hva dette medfører av psykisk terror, nedverdigende og umenneskelig behandling tror jeg staten Norge ikke tør å tenke på engang.

Systematiske krenkelser

Den siste store granskingen var Drægebøutvalgets i 2001-2003 (f 5) som konkluderte med grov omsorgssvikt fra det offentlige. Det er helt klart at hva Drægebøutvalget fant er innenfor EMK artikkel 3. Den har i ettertid medført millioner i erstatningsutbetalinger. Det er lite som tyder på at barnevernsinstitusjoner er blitt bedre i årene etter. Det finnes utallige beretninger om vanskjøtsel, vold, isolering, overgrep m.m. fra barnevernsinstitusjoner og fosterhjem helt frem til i dag.

En har også nå Samnangerrapporten og Fjeldrappporten. Forskjellen mellom Bergen og Samnanger er at Samnanger tar ansvar, mens Bergen forsøker med alle midler å unngå ansvar og gjøre noe som helst for å rydde opp. Bergen slikker vel fremdeles sine økonomiske sår etter Drægebøutvalget og en fandens advokat er ikke å oppdrive.

Barn blir gjort rettsløse

Glassjentesaken viser klart at klageretten og prøvingen ikke er reell. Barn får ingen annen informasjon enn klagerett til Statsforvalteren. Barn har svært vanskelig for å få konstatert konvensjonsbrudd og få konvensjonsbrudd reparert, både i forhold til å få dem konstatert, å få dem avsluttet, og en reell erstatningsordning.

Rettssikkerhetsgarantier mangler både i saksbehandlingen hos barnevernet, i rettssystemet og gjennom klageordninger. Dette indikerer at barns rett til familieliv systematisk blir brudt med metoder og maktbruk som er innenfor EMK artikkel 3, samt hva barna blir utsatt for av grov tvang under offentlig omsorg.