Opp igjennom årene er det flere ganger kommet forslag om granskninger av barnevernssaker, fra grupper av barnevernsofre og mennesker rundt dem som ser hva barn og familier utsettes for.

Det er en gjenganger at våre myndigheter både lokalt og nasjonalt enten tier i hjel eller avviser slike oppfordringer, hvis de skal dreie seg om noe viktig: argumenter barnevern og psykologer bruker for å tvangsfjerne barn fra hjemmet, ulykkelige barn som vil hjem, som prøver å flykte fra fosterhjem og institusjoner, barn som ikke får skikkelig helsehjelp under barnevernet (fordi barnevernet bortforklarer alle problemer som “forårsaket av foreldrene”), barnevernsnemnd og rettsapparat som ikke vil høre annet enn barnevernets usannferdige versjon. 

De granskninger myndighetene går med på å foreta, er til kjedsommelighet rent formelle kontroller av hvorvidt systemet følger lover og regler, uten relevans for mennesker som ødelegges av at systemet er som det er. Skulle en slik formell granskning tross alt komme til å trekke med seg avslørende fakta om innholdet av vurderinger foretatt i systemet, gjemmer våre myndigheter og politikere seg igjen bak taushet og likegyldighet eller represalier mot klagere: slikt som å ytterligere isolere barna fra dem. “Enkeltsaker” vil det fremgangsrike, offentlige Norge ikke vite noe av.

En granskning på nasjonalt nivå

Så ble det i 2015 oppfordret klart til en granskning nettopp av enkeltsaker. Oppfordrerne var en gruppe av mer enn 150 fagfolk (advokater, psykologer m.m.) som kom såpass godt frem i offentlighetens lys med en henvendelse at statsråd Solveig Horne vel ikke helt lettvint kunne unnslå seg. Henvendelsen var i form av en bekymringsmelding publisert sommeren 2015:

Som et resultat samtykket da statsråd Horne i at det skulle foretas en granskning av et utvalg på ca. 100 enkeltsaker. 

Det trakk svært ut, forutsigbart, med at departementet bestemte seg for hvordan dette skulle foregå og hvem som skulle gjøre det. Statsråd Horne uttrykte at en slik granskning ville komme til å ta to og et halvt år. Tidligere stortingsrepresentant Jan Simonsen uttalte i en appell han holdt ved en av demonstrasjonene våren 2016 mot barnevernets overgrep, at granskningen burde kunne vært gjort i greit tempo og vært ferdig rundt jul 2015, mens faktiske tempoet i departementets plan nok var tilpasset det kommende stortingsvalget høsten 2017, idet både statsråd Horne og hennes statssekretær Terning deretter sannsynligvis ville være ute av dansen og ikke lenger ville behøve å forsvare ‘det norske systemet’ som Norge absolutt ikke vil endre, trass i at de ikke klarer å forsvare det saklig.

Flere måneder går

Etter flere måneder var departementet og Horne kommet til at Helsetilsynet skulle utføre granskningen. Helsetilsynet er den myndigheten som fra før av er ansvarlig myndighet for barnevernet, så en granskning i regi av dem betyr at de skal granske sin egen utøvelse av ansvar.

Videre uttalte Horne at man måtte utforme et mandat, og at det måtte ny lovgivning til for å gi Helsetilsynet adgang til taushetsbelagte opplysninger.

I april 2016 ble det uttalt:

“På oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet starter Helsetilsynet nå en større gjennomgang av akuttsaker og saker om omsorgsovertakelse i barnevernet.”

“Målet er å få mer kunnskap om behandlingen av barnevernssaker i Norge, og utenom selve saksbehandlingen, så skal det sakkyndige arbeidet og behandlingen i fylkesnemnda ettergås.”

” – Departementet ønsker å få kunnskap om hvordan systemet fungerer, hvordan tvangssakene behandles og om hva som skjer i de tilfellene det svikter, melder Helsetilsynet på sine nettsider.”

Man trengte vel ikke være synsk for å forutse nogenlunde hvilken vei denne granskningen ville ta. Den ser ut til å bli nok et klassisk eksempel på hvordan et etablert maktsystem med tilhørende byråkrati kan begrave og nulle ut enhver kritikk. At et konformistisk, nærmest totalitært system preger driften av Norge, under den liberal-demokratiske, frihetselskende overflaten, kan det være vanskelig å se. Men det er der.

Bortforklaringer fra Helsetilsynet

Helsetilsynet: “Dersom det ikke foreligger et fullstendig vurderingsgrunnlag skal vurderingsgrunnlaget utarbeides i samarbeid med Bufdir. I tillegg bør representanter for de aktuelle fagmiljøene (kommunale barneverntjenester, sakkyndige, nemndene), andre relevante fag- og forskningsmiljø, og representanter for barnevernsbarn konsulteres.”

“På spørsmål om hvordan granskerne skal få innsikt i foreldrenes opplysninger, anførsler og perspektiv om feil, menneskerettighetsbrudd osv, opplyser tilsynet at de antar at dette fremgår av barnevernets beskrivelse av saken eller av foreldrenes tilsvar til fylkesnemnda (skrevet av daværende advokat som f.eks. kan være tildelt foreldrene av barnevernet eller fylkesnemnda).”

“Helsetilsynet har åpenbart misforstått. Det fremgår bare helt unntaksvis hva foreldrene mener om sakshåndteringen i barnevernets saksfremstilling og i tilsvaret til fylkesnemnda.”

“… tilsynet sier nå i ettermiddag selv at dette ikke er noen gransking slik media har gjengitt.”

Granskingen var ikke en gransking

Helsetilsynet: “Som det fremgår av mandatet er dette ikke en granskning eller en enkeltsaksgjennomgang for «å vurdere og konkludere om lovpålagte krav er brutt i den enkelte saken» (mandatet side 2). Prosjektet skal gjennomgå ett antall saker for «å få en bred situasjonsbeskrivelse…» (mandatet side 2).”

Så ja da. Norge er perfekt, som før. Det er altfor mange aktører som er ansatt i systemet eller har fordel av det, til at man bør vente noen endring på grunnlag av fornuft og humanitet.