Dette er historien til to foreldre, oversatt fra boken Bullied som er utgitt på Amazon. De har ikke møtt sine to barn på nesten fem år, etter en sjokkerende inkompetent og inhuman behandling fra barnevernstjenesten i Mellerud i Sverige.

Fra Trines perspektiv:

Vi mistet våre barn for seks år siden. Og ja… det føles som en langsom død. Julen er bare en annen dag. Men vet du hva? Vi har ikke mistet håpet! Selv om vi har opplevd systematisk mobbing fra barnevernet og fra en fosterfamilie som ser ut til å tro at de eier våre barn, tror vi at rettferdigheten vil seire. Vil du høre vår historie?

En dag vil våre to barn lese dette. Hvis vi har gått bort, vil vi at de skal vite at vi aldri lot dem slå oss.

Vi ga aldri opp, selv under angrepene fra et misforstått system.

Så dette er for dere, våre vakre, uskyldige barn. Vi vil fortelle dere hvordan vi har hatt det mens dere har vært borte.

Vi har gjort alt i vår makt for å få barnevernet til å forstå at deres handlinger ikke bare har påvirket dere, men også oss, og det er utilgivelig og ødeleggende. Vi var en gang lykkelige, løp rundt i hagen vår, ropte og lekte, men nå er vårt hjem i Mellerud i ferd med å bli solgt, og vi vil aldri dra tilbake dit.

Vi beklager at vi ikke var mer pågående i våre krav om å få dere hjem igjen. Vi ble fortalt at det å ønske å ta dere hjem var uansvarlig, at det ville hindre deres fremgang og sette dere i fare. Men denne avgjørelsen var basert på feilaktige vurderinger fra barnehager, skoler, politi og til og med hatytringer fra en giftig og forutinntatt Facebook-gruppe. Deres fosterfamilier og halvsøsken utsatte dere også for politiavhør på oppdiktede anklager – en etterforskning som ble avsluttet og vi ble frikjent for de alvorlige anklagene.

Vi burde ha beskyttet dere mot dette, men vi ble utsatt for mobbing fra systemet og myndighetene. Vi vet at de prøver å vende dere mot oss med løgner. De har gjort narr av oss og dere ved å ikke følge deres vilje. Vi kan dokumentere at dere sa dere ønsket å komme hjem. Etter en etterforskning burde de ha sett hvordan dere virkelig følte om oss, men de tok dere bort fra vår omsorg.

Under undersøkelsen tok vi en forsiktig tilnærming, som til slutt førte til møter med klemmer og latter. En av dere ønsket å bli på Platea (utredningsinstitusjon) og den andre ønsket å bli med oss tilbake. Vi respekterte deres ønsker.

To sosialarbeidere sa at det rette ville være at dere kom hjem når dere var klare for overgangen. Men den opprinnelige konklusjonen av deres undersøkelse ble endret av to nye barnevernssjefer etter at de hevdet politiet hadde avdekket misbruk.

Dere sa ting om oss som ikke var sant; vi tror dette var fosterhjemmet som snakket, og ikke dere. Vi fikk ikke engang feire jul sammen det året. Men det dere fortalte oss har blitt værende i våre hjerter: “Når skal vi hjem til Norge, mor?” “Pappa, kan jeg få en hund når vi kommer til Norge?” “Mamma, pappa, jeg elsker deg, jeg vil ha en klem…”

Selv om vi har hatt fantastiske fester med en av søstrene deres og nevøen siden da, savner vi dere, våre uvurderlige skatter. Julen er bare en annen dag, høytider er vanskelige uten dere, og bursdagene deres er dager med tristhet og minne. Dette er enda et tegn på den systematiske mobbingen vi har møtt.

Vi har fastslått at en 1.-sekretær fra barnevernet slapp ut den hemmelige stempel-forundersøkelsesinformasjonen seks måneder før den ble avsluttet. En av dere fortalte fostermoren at vi ikke hadde gjort det dere anklaget oss for, men dette ble ignorert. Vår ombudsmann og assistent Håkon, en norsk barnevernspedagog, ble løyet om i retten. Dette er ærekrenkelse og fornærmelse.

Han har jobbet hardt for å gi dere den rettmessige behandlingen dere har krav på. Vi foreslo at han skulle være en uavhengig konsulent og gjennomgå vår sak gitt hans lange ekspertise på området, samt møte dere to. Dette ble avvist av barnevernet.

Vi har blitt fortalt at dere ikke vil se oss eller noen gang komme hjem. Vi tror ikke det er sant, og den eneste måten vi ville trodd det på er hvis vi hørte det fra dere selv.

Deres far ønsker å fortelle dette:

Mine kjære barn,

Dere er mine to perler. Dere kjenner meg kanskje ikke lenger, men jeg er deres far og jeg har kjempet for deres rettigheter.

Jeg er sint, men jeg er ikke sint på dere – jeg er sint på systemet som ikke har gitt dere den støtten og oppfølgingen det burde.

Jeg ser at det er veldig vanskelig for begge to å si at dere vil møte meg og mamma. ‘Situasjonen’ har gjort det lettere å si nei.

Når du blir eldre vil du se hva som virkelig skjedde. Sannheten ligger i hjertet deres, og hva dere velger å tro er opp til dere selv. Jeg klandrer verken deg eller noen andre i vår familie, og jeg vet at du ikke er skyld i det som skjedde. Jeg vil aldri bære nag mot deg. Jeg vil fortsette å kjempe for deg så lenge jeg lever. Jeg vet at når du leser dette brevet kan jeg kanskje ikke lenger være i live, men du vil alltid være i mine tanker.

Vær så snill… tenk deg om to ganger før du ber systemet om hjelp. Vi gjorde det, og se hvor det brakte oss.

Du har blitt mobbet akkurat som mamma og jeg har blitt mobbet. Slik ser jeg systemet, og det er ikke greit.

Da du ble tatt fra oss gråt jeg. Veldig høyt. Jeg lovet begge to at jeg skulle kjempe for dere så lenge jeg kunne. Og jeg elsker dere av hele mitt hjerte og sjel, mine vakre barn.

Vi har hatt våre kamper og diskusjoner. Livet er ikke alltid lett. Men vi har også hatt mange glade og vidunderlige øyeblikk sammen. Jeg håper vi kan møtes igjen en dag, men jeg vet ikke når det vil skje.

Jeg vil ikke bruke navnene deres i denne boken fordi jeg vil beskytte dere da det finnes mange uærlige mennesker som kan prøve å utnytte dere hvis jeg gjør det.

Masse kjærlighet fra pappa.

Å navigere denne reisen har vært utmattende, og for de som ikke har møtt slike prøvelser kan man anse seg heldig for å slippe å tåle en av de mest hjerteskjærende opplevelsene en forelder kan møte. De siste seks årene har vi opplevd fortvilelse, tristhet frustrasjon og sinne men også øyeblikk av glede.

Hva vi har lært:

Hvis du befinner deg i en lignende situasjon bør du fokusere på rettighetene til dine barn. Dokumenter hver samtale, hvert besøk. Be om tilgang til saksdokumentene. Finn en advokat som virkelig taler din sak. Spør andre foreldre om anbefalinger. Husk viktigheten av mental helse og søk hjelp – vi er her for hverandre.

Grip livet selv i de tøffeste øyeblikkene

Møt pappa

Mitt navn er Vidar Ovenstad. Jeg ønsker å dele en historie som kan være vanskelig å tro. Jeg begynte med heroin da jeg var ti. Bodde på gata. Det var et mareritt. Bestefar hjalp meg, jeg kom inn på rusrehabilitering. Det tok seks måneder. Ville hjelpe andre med problemer, og en familievenn som var psykolog hjalp meg komme inn på psykologistudiet.

Min tidligere partner, som jeg hadde to barn med, anklaget meg for seksuelt misbruk. Jeg ble fengslet, og mistet autorisasjonen som psykolog etter å ha jobbet i psykiatrien i tjue år. Hun ble diagnostisert med schizofreni, og fikk en cocktail med 21 forskjellige medisiner skadet henne.

Misbruksanklagene ble henlagt, og jeg har god kontakt med guttene idag.

Vi må fikse systemet, for det er feil!

Møt mamma:

Som forelder og forkjemper har jeg, Trine Sandblom, sammen med min partner kjempet i seks av de 17 årene vi har bodd sammen for å beskytte våre to barn fra barnevernet, et system som nekter oss kontakt og besøksrettigheter. Til tross for den emosjonelle belastningen denne kampen har hatt, som nesten har kostet oss livet, vil min urokkelige forpliktelse til mine barn aldri ta slutt. Jeg har ikke gitt opp håpet, og jeg ønsker å gi styrke og håp til familier som navigerer i lignende kamper, og inspirere dem til ikke å gi opp i mørket. Vi kan kjempe mot mørket – motstandskraft og medfølelse kan overvinne motgang, og jeg oppfordrer dere til å stå fast mot mobbing fra samfunnet. Mitt mål er å hjelpe andre med å finne styrken til å holde ut, selv i de mørkeste øyeblikkene, og aldri forlate sine barn. Ved å dele mine erfaringer håper jeg å inspirere andre til å holde fast på håpet og fortsette å kjempe for sine kjære. Delte erfaringer gir meg håp og trøst!

Vennligst kontakt oss hvis vi kan støtte deg, og les gjerne barnevernspedagog Håkons kapittel fra samme bok som også finnes på dette nettstedet.