Hva om det var ditt barn, Gard Steiro, Sven Tore Bergstuen, Eirik Furuseth og Espen Ottosen? Dere engasjerer dere i Shada-saken – ikke fordi dere har vist særlig interesse for saken tidligere, men fordi den passer inn i VGs og maktens narrativ.

Dere heier ukritisk på VG og Faktisk.no og resten av konsensus-eliten. Ja, det er viktig å påpeke feilinformasjon om den viser seg å stemme. Men det er ikke sakens kjerne.

En jente døde mens staten hadde ansvaret

Kjernen er at nok en ung jente døde mens hun var i det offentliges omsorg. Og nok en gang løper den samme flokken for å tone ned statens ansvar.

EMK artikkel 2 er ikke en symbolsk bestemmelse. Den pålegger staten både en negativ plikt – å avstå fra å ta liv – og en positiv plikt til å treffe rimelige tiltak for å beskytte liv, særlig når det gjelder sårbare personer under statens direkte kontroll. Barn i barnevernets omsorg er i nettopp en slik posisjon. Staten har overtatt det primære ansvaret for deres liv og helse. Da skjerpes kravene dramatisk.

EMD har gjentatte ganger understreket dette. I Nencheva m.fl. mot Bulgaria (2013) konkluderte domstolen med brudd på artikkel 2 da flere funksjonshemmede barn døde i en kommunal institusjon under elendige forhold som myndighetene kjente til, men ikke handlet tilstrekkelig mot.

Mangel på nødvendig omsorg

I Centre for Legal Resources on behalf of Valentin Câmpeanu mot Romania (storkammer, 2014) ble det funnet brudd på artikkel 2 etter at en svært sårbar ung mann døde i en psykiatrisk institusjon på grunn av mangel på nødvendig omsorg og oppfølging.

Domstolen har også i en rekke saker om selvmord i offentlig varetekt og omsorg – blant annet en nylig avsagt sak mot Norge – slått fast at staten har en skjerpet plikt både til å forebygge og til å etterforske dødsfall grundig når personen er under dens kontroll.

Prinsippet er klart: Når staten plasserer et barn i institusjon, overtar den ansvaret for å sikre at barnet ikke utsettes for en reell og umiddelbar risiko for liv eller alvorlig skade – enten risikoen kommer fra andre eller fra barnets egen sårbarhet. Myndighetene må vite, eller burde ha visst, om risikoen, og de må ha truffet de tiltakene som med rimelighet kunne forventes. I tillegg krever artikkel 2 en effektiv, uavhengig og grundig etterforskning når dødsfall skjer i offentlig omsorg.

At staten er ansvarlig er ikke en konspirasjonsteori

I Shada-saken er det nettopp dette spørsmålet som fortjener å stå i sentrum: Hvilke vurderinger ble gjort av hennes psykiske helse ? Hvilke tiltak ble iverksatt? Hvordan fungerte tilsynet? Og hvorfor opplevde nære pårørende at informasjonen om dødsfallet var mangelfull?

Dette er ikke konspirasjonsteori, men kjernen i den positive forpliktelsen etter artikkel 2.

Så mitt spørsmål til dere står fortsatt: Ville dere reagert med samme iver for å forsvare systemet – og samme manglende interesse for statens mulige svikt – om det var deres eget barn som døde i det offentliges omsorg?

Eller er et barn som dør i det offentliges omsorg av mindre verdi?

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.