​Norske politikere viser berettiget indignasjon over urett mot barn i utlandet, men reagerer med taushet når det gjelder alvorlige svikt på hjemmebane.

Preget av lukkede prosesser, økonomiske særinteresser og mangel på uavhengig kontroll har barnevernet utviklet en maktstruktur som beskytter seg selv fremfor familiene.

På tide med et oppgjør i barnevernet

Nå kreves det et oppgjør med dobbeltmoralen og en full gjennomgang av barnas og foreldrenes rettssikkerhet i Norge.

Jeg kan ikke la være å rope ut: Noe er fundamentalt galt i barneverns-systemet vårt. Det er på tide at vi alle våkner – og stiller ansvarlige til veggs.

Norge: Når byråkratiet blir en sekt

Se for deg en institusjon som verken lar seg utfordre, diskuterer makt med liten respekt, og opererer med propaganda og ensidig informasjon.

Det er slik enkelte beskriver dagens barnevern: Som en sektoid struktur der frykt og lydighet dominerer mer enn åpenhet og rettssikkerhet.

Artikkelen “Har barnevernet blitt en sekt?” påpeker bl.a.:

• At mange beslutninger i stor grad hviler på subjektiv synsing fra saksbehandlere, uten klare bevis eller helhetlig vurdering.
• At barnevernets egne undersøkelser framstilles som om alt er godt — men de som er hardest rammet (familer som har mistet barna) er ikke med i dem.
• At hele systemet er infiltrert av økonomiske interesser: psykologer, advokater og organisasjoner som “lever av” sakene som oppstår.

Når makt utøves uten kontroll, og strukturer beskyttes fremfor kritikk, sitter vi igjen med et system som i praksis kan bli uforutsigbart og urettferdig for de som blir fanget innenfor det.

Dobbeltmoral: Når vi bryr oss om barn “der borte”, men ikke her

Så kommer slaget: Statsministeren reagerer klart og tydelig når barn i Ukraina blir bortført under krig og vold — og det bør han.

Men hvorfor er det så lite engasjement, så svake krav om ansvar og tilbakeføring når barn i Norge tas bort fra foreldrene sine uten at vi ser reaksjonene som følger av det?

Hvor er den samme moralske indignasjonen overfor egne institusjoner som fjerner barn i vårt eget land, noen ganger på grunnløse eller utydelige påstander?

I artikkelen “Støre reagerer på bortførte barn i Ukraina men ikke i Norge” poengteres:

• At vi applauderer de som snakker varmt om å bringe barn tilbake til Ukraina, men at vi ikke krever samme konsekvens og innsats nasjonalt i Norge.
• At vi mangler åpenhet om hvilke tiltak som settes i verk for å sikre at norske barn som flyttes bort, faktisk kan returneres.

Det er en merkelig prioritering når vi har sterke følelser for barn i krigsherjede områder — og likevel lar barn i egne nabolag bli fragmentert, usynlige, og underlagt maktapparatets avgjørelser.

Hva kan vi kreve – og gjøre?

Dette er ikke bare teorier — mennesker lever med konsekvensene:

• Mer systemkritikk og offentlig debatt rundt barnevernets maktstrukturer og beslutningstaking.
• Uavhengig kontrollmekanisme som kan ettergå barnevernsvedtak – ikke bare fra interne instanser.
• Åpenhet om økonomiske bånd mellom profesjoner, institusjoner og barnevernet.
• At prinsipielle krav om tilbakeføring av barn ikke bare gjelder konfliktsituasjoner i utlandet — men også i Norge.
• At politikere og beslutningstakere viser handling, ikke bare ord, når det gjelder barns rettssikkerhet.

Kjære alle: Hvis du stiller deg spørsmålet: “Hvorfor reagerer vi på noen barnerettbrudd, men ikke alle?”, så har du allerede tatt første skritt mot en viktig bevisstgjøring.

Del dette innlegget. Diskuter det. Still makten til ansvar — spesielt når den virker urørlig.

Vi må ikke akseptere at barn skal være de usynlige ofrene for systemer som uforstyrret vokser i makt og selvbeskyttelse.

Det er på tide at vi krever rettferdighet — også i vårt eget land.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.