Historien om statens behandling av samer og tatere i Norge er et dystert kapittel som belyser hvordan majoritetskulturen har brukt politiske og institusjonelle midler for å marginalisere minoritetsgrupper.

Samtidig rettes det i dag betydelig kritikk mot norsk barnevern for lignende praksiser overfor innvandrerfamilier.

Sammenhengende diskriminering

En nærmere analyse av disse parallellene avdekker en kontinuitet i maktstrukturer som systematisk undertrykker kulturelle minoriteter.

Dette essayet utforsker hvordan tvangsintegrasjon og assimileringspolitikk i fortiden speiles i moderne barnevernspolitikk, og hvordan dette utfordrer Norges selvbilde som en rettferdig og inkluderende nasjon.

Historiske paralleller

På 1900-tallet ble samiske og taterbarn utsatt for systematisk assimilering gjennom statlig politikk. Gjennom tvangsplassering i institusjoner og fosterhjem ble de frarøvet sitt språk, sin kultur og sin identitet. Formålet var å tilpasse dem den dominerende norske kulturen, i tråd med et paternalistisk syn på minoriteter som mindreverdige og avhengige av “sivilisering.”

Tilsvarende ser vi i dag en praksis i barnevernet der kulturelle forskjeller ofte blir ignorert, og minoritetsfamilier blir vurdert ut fra normer definert av majoritetssamfunnet. Barn fra innvandrerfamilier blir i stor grad sett på som “prosjekter” for normalisering, snarere enn individer med rett til å bevare sin kulturelle tilhørighet.

Barnevernets rolle som maktutøver

Barnevernet, som en del av statens maktapparat, fungerer ofte som en forlengelse av majoritetskulturens verdier. Dette kommer til uttrykk gjennom en normativ tilnærming til foreldreskap og omsorg, der avvik fra den norske standarden lett tolkes som omsorgssvikt. Dette har resultert i høyere antall omsorgsovertakelser blant innvandrerbarn, ofte uten tilstrekkelig hensyn til familiens kulturelle kontekst.

Denne praksisen er ikke enestående, men speiler den samme strukturelle maktlogikken som lå til grunn for assimileringen av samiske og taterbarn. Begge tilfeller er basert på en underliggende antakelse om at minoriteter må tilpasse seg majoritetens kultur for å kunne anses som verdifulle medlemmer av samfunnet.

Kulturell usynliggjøring og konsekvenser

Resultatet av denne politikken er kulturell usynliggjøring og marginalisering, med alvorlige konsekvenser for individers og gruppers identitet og selvforståelse. Samiske og taterbarn som ble fratatt sin kultur, erfarte ofte en følelse av fremmedgjøring og tap av tilhørighet.

På samme måte opplever barn i dagens barnevernsystem en dobbel marginalisering: de blir både fjernet fra sin familie og fratatt sin kulturelle arv.

Et systemisk svik

Når staten viderefører praksiser som bidrar til kulturell assimilering, uten å ta hensyn til historiske erfaringer, er dette et svik mot minoritetsgruppene og Norges menneskerettslige forpliktelser.

Det norske Kongehusets fravær i denne diskusjonen kan også tolkes som en passiv medvirkning til et system som påfører uopprettelig skade på sårbare grupper.

Barnevernet må erkjenne ansvar

For å bryte med denne kontinuiteten må Norge erkjenne og ta ansvar for de historiske og nåværende formene for undertrykkelse som har preget behandlingen av minoriteter. Dette krever en grunnleggende revisjon av barnevernets praksis og verdigrunnlag, med et sterkere fokus på kulturell forståelse og respekt for minoritetsgruppers rettigheter.

Videre må staten og dens institusjoner, inkludert Kongehuset, innta en mer aktiv rolle i å fremme rettferdighet og likeverd for alle samfunnsgrupper.