Fokus på Barnevernet er en organisasjon som arbeider for at rett barn skal få rett hjelp til rett tid. Vi, og flere med oss, ønsker å vite hva dere politikere vil gjøre med misforholdene (grunnløse omsorgsovertakelser, manglende rettssikkerhet, m.m.) som barnevernet, og også domstolene, skaper rundt i dette landet.

Bekymringsmeldinger om barnevernet er sendt dere fra mange fagfolk. Artikler om ukulturen som bedrives, er publisert i flere aviser og tidsskrifter. Flere dommer har blitt felt mot Norge fra EMD, og enda flere saker ligger på vent.

Bekymringsmeldinger om barnevernet

Finnes det en reell politisk vilje til å gjøre noe for å beskytte barn i Norge mot uriktig inngripen fra barnevernet? Og konkret hvordan vil dere gjøre dette dersom viljen finnes?

At det finnes noen få barn som trenger beskyttelse fra egen familie vet vi, og disse skal også ivaretas, men de utgjør bare en liten prosentandel av alle barn som fjernes fra sine foreldre.

Langt flere barn og familier skades og traumatiseres av instansene som skulle ha beskyttet og ivaretatt dem. Er det villet politikk at stadig flere skal inn i denne gruppen?

Pengebruken

“Follow the money” er en strategi som ofte kaster lys over tingenes tilstand. Hvorfor blir ikke det gjort når det gjelder barnevernet? Vi vet det finnes politikere som har etterspurt en oversikt over pengebruk innenfor barnevernet, uten at de har fått innsyn i dette.

Hvordan kan det ha seg at manglende innsyn ikke får store varseltrekanter til å sprette opp? Hvor finnes dokumentasjon på hvorvidt penger som er øremerket å skulle komme fosterbarn og barn på institusjoner til gode, faktisk gjør det?

Og nei, å bare ha offentlige institusjoner sikrer ikke at pengene kommer barna til gode. Det eneste det sikrer er at pengene ikke kan spores ut av landet. Hvorfor anser dere politikere at det er bedre økonomi, både monetært og humanitært, å utøke barnevernsindustrien, framfor langt lavere kostnader på alle plan for eventuelle hjelpetiltak i barnas egne hjem?

Fabrikkerte barnevernssaker

Barnevernet etterlyser jevnlig flere bekymringsmeldinger fra flere instanser. Hvorfor gjør de det? På hvilket handlingsgrunnlag foretas vedtak og omsorgsovertakelser av barnevernet? I etterkant av Bjugn-saken fantes det en sunn skepsis mot fabrikkerte saker. Er dette på retur? Det kan synes slik ut ifra mange av dagens barnevernssaker.

Går man tilbake i historien fulgte hekseprosessene liknende oppskrift, og skal vi være brutalt ærlige kan samme prosedyrer gjenkjennes i hvordan barnevernet opererer med hjelp av skole, barnehager, helsevesen og hjelpeinstanser nå. Det samme kan for øvrig også kjennes igjen blant andre offentlige etater.

Vil politikerne skaffe seg etterprøvbar dokumentasjon?

Hvor er den politiske viljen og evnen til å disponere våre felles ressurser etterrettelig og til beste for egen befolkning? Vi har til gode å se etterprøvbar dokumentasjon på hvordan barns liv, helse, hverdag og framtid har blitt målbart bedre av å fjernes fra egen familie og flyttes over i offentlig omsorg. Det er derimot godt dokumentert at barn blir påført skader av å bli omsorgsovertatt av det offentlige. Vi har også til gode å se dokumentert at de samme barnas liv, helse, hverdag og framtid ikke kunne ha blitt forbedret for en lavere kostnad i barnas egne familier med relevant støtte.

Den dokumentasjon vi etterlyser er høyst relevant for de politikere som skal sitte med ansvaret for denne og andre etaters trygging av barns framtid i Norge. For å være praktiske vil, i første omgang, en oversikt for de barn som er fjernet fra egne hjem, men ikke på grunn av rus, vold eller tung psykiatri, være bra å få fram. Da får vi en oversikt over anslagsvis 85 prosent av barna som det offentlige har overtatt omsorgen for. Vi våger påstanden: her er det mye å spare. Både i offentlig bruk av penger, og ikke minst i menneskelig lidelse.

Vi gjentar derfor vårt innledende spørsmål. Finnes det en reell politisk vilje til å gjøre noe for å beskytte barn i Norge?