Helsetilsynet og statsforvalterne har nå lagt frem sin felles strategi for tilsyn med barnevern, sosial- og helsetjenestene 2025–2035.

Tilsynsstrategien er lansert – men hvem beskytter familien?

Fire overordnede mål

• Ivareta innbyggernes rettssikkerhet
• Være en pådriver for forbedring av tjenestene
• Levere kunnskap om risiko og svikt lokalt og nasjonalt
• Utvikle seg som én tilsynsmyndighet

Men hva skjer i praksis? Hva skjer når “tilsyn” blir redskap for å gripe inn i familier – ikke for å støtte dem?

Kritikk av strategien og virkeligheten

1. “Ivareta rettssikkerhet” – men barna tas fra sine nærmeste uten sterke nok begrunnelser.

Strategien snakker om at man skal “avdekke risiko som kan få store konsekvenser” og modernisere saksbehandling for å ivareta rettssikkerheten.

Men i mange barnevernssaker ser vi at barn fjernes fra mor, far og søsken – ofte snarere på bestilling enn ut fra reell, dokumentert fare – før foreldrene er tilstrekkelig støttet.

2. “Pådriver for forbedring” – men forbedring for hvem?

Det er lett å være “pådriver” så lenge fokuset er på byråkrati, effektivisering og systemforbedring.

Men hvor er forbedringstiltakene som først og fremst styrker familiens mulighet til å bestå?

3. “Kunnskap om risiko og svikt” – men kunnskap brukes for å rettferdiggjøre inngrep

Strategien legger opp til at tilsynsmyndighetene skal samle og formidle kunnskap om risiko og svikt på tvers av landet.

Men denne kunnskapen brukes ofte som bevismateriale som legitimerer inngripen – ikke som redskap for å forebygge, støtte og reparere familiers grunnlag før sann skade oppstår.

4. “Én tilsynsmyndighet” – mer konsolidert makt, mindre lokal ansvarlighet

Det kan bli effektivt å samle tilsyn, men konsentrasjon av makt øker også faren for at beslutninger tas langt borte fra barna og foreldrene det gjelder – og med mindre lokal forståelse, mindre fleksibilitet og mindre menneskelig vurdering.

Hvorfor gjelder dette kjernefamilien?

I de fleste tilfeller har barn det best i nærheten av sine foreldre og søsken, ikke i institusjoner eller fosterhjem.

Når staten raskt griper inn uten å styrke foreldrenes mulighet til å fungere – før konflikt eller skade er grundig belyst – mister familien bærekraften sin.

“Barnets beste” drukner ofte i systemets behov for kontroll og risikostyring.

Strategien legger føringer om prioriteringer og verktøy – men sier svært lite om hvordan familien konkret skal vernes og støttes før inngrep.

Konklusjon og oppfordring

Tilsynsstrategien vil sikkert appliseres og brukes i årene som kommer. Men hvis den skal bety noe reelt for barn og foreldre, må den ikke bli en skjult godkjenning for å fortsette praksiser som river familier i stykker.

Vi krever en nasjonal debatt der følgende viktige spørsmål blir stilt:

• Hvor ofte blir barn fjernet uten at foreldre først får rimelig sjanse og støtte til å bevise at de kan ivareta?
• Hvor stor del av “risikokunnskapen” brukes for å rettferdiggjøre inngripen, fremfor å forebygge?
• Hvordan sikres retten til familieliv når makt og tilsyn konsolideres i én myndighet?
• Hvilke konkrete tiltak vil bli iverksatt for å sikre at staten styrker, ikke splittet, familien?

Hvis vi ikke blir tydelige og kritiske nå, risikerer vi at strategien – til tross for fine mål – blir enda et verktøy for å legitimere inngrep i familier snarere enn for å beskytte dem.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.