I tidsskriftet Fontene sa tidligere barneombud Inga Bejer Engh i 2020 at det er krise i barnevernet fordi det mangler statlig styring. Barneombudet tar feil. Krisen i barnevernet er på grunn av, ikke på tross av statlig styring.

Barneombudet skulle være barnas ombud. Men som sine forgjengere, sviktet Bejer Engh barna hun var ombud for. Det kan se ut som om Bejer Engh ble litt mindre ukritisk til barnevernet enn rett etter at hun tiltrådte. Men det skulle bare mangle. Forbedringspotensialet er enormt.

Er motstandere av pedofili barnevernshatere?

Bejer Engh startet som barneombud med å formane barnevernskritikerne å kritisere på en måte hun og andre statsmakter kan godta som “nyansert” og “saklig”. Hun omtalte kritikerne som “barnevernshatere” og truet med ikke å lytte, hvis noen hevdet at det var pedofile i barnevernet. Etter dette er det avslørt så mange at barnevernet må mistenkes for å tiltrekke seg pedofile.

Alle med innsyn i barnevernet vet at det meste av det de gjør mot barn og foreldre er galt eller forferdelig galt. Et stort antall barn over hele landet utsettes daglig for overlagte, organiserte menneskerettsbrudd, ofte med en absurd, pervers begrunnelse om “barnets beste”. Den europeiske menneskerettsdomstolen behandler bare litt av toppen av isfjellet av norske menneskerettsbrudd mot barn, og med dagens stadig nye nederlag, blir det stadig vanskeligere for maktpersoner å late som om nederlagene dreier seg om bagateller.

Personlig ansvar for menneskerettighetsbrudd

Ansatte i barnevernet står i uriasposter, med en undervurdert risiko for i fremtiden å bli holdt personlig ansvarlig for menneskerettsbrudd de har medvirket til mot barn og familier. Ansatte forteller hva de mener barnevernet gjør mot barn med varslingssaker, høyt sykefravær og ved å si seg opp. De burde samle seg til opprør mot barnevernets praksis, sammen med barnevernskritikerne og Menneskerettsdomstolen.

De som skulle styre, korrigere, kontrollere og veilede barnevernet til å behandle barn og foreldre med forståelse, hjertelag, klokskap og respekt: Barneombudet, barnevernsnemndene, Bufdir, Bufetat, statsforvalterne, Helsedirektoratet og domstolene, gjør det stort sett ikke. Det hender de kritiserer det kommunale barnevernet eller barnevernsinstitusjoner. Men barnevernsinstitusjoner som svikter barn, blir lagt ned først når skandalen blir offentlig kjent.

Barn rømmer fra barnevernet

Hver dag flykter barn fra barnevernets elendige omsorg. Da sender barnevernet norsk eller utenlandsk politi etter dem. Barn tvinges tilbake til det de flyktet fra, noen ganger med vold, ydmykende eller skremmende behandling.

På internett er det bilder og videofilmer av barnevernsbarn i håndjern, med politi som voldsutøvere og barnevernere som bestillere og tilskuere. Er det “barnets beste” å bli behandlet slik? Når barn bønnfaller om å få komme hjem til mor og/eller far, men blir nektet? Eller når barnevernet eller domstolene tar fra traumatiserte barn deres eneste omsorgsperson?

Maktmisbruk og lovbrudd

Det er maktmisbruk og lovbrudd når barnevern, barnevernsnemnder og domstoler nærmest rutinemessig har begrenset barns kontakt med foreldrene til noen få møter i året. Selvsagt er det også feigt, ondskapsfullt og brutalt.

Den ubehagelige sannheten om barn under barnevernets stort sett elendige omsorg er at de lever et trist liv, med en høyere risiko for å bli offer for vold og seksuelle overgrep enn andre barn, med høyere selvmordsrisiko, dårligere utdanning, lavere lønn og dårligere helse enn andre, hele resten av livet. Men beslutningskjeden i barnevernssaker klarer likevel å overbevise seg selv og hverandre om at det de gjør er til “barnets beste”.

Det skjer nye brudd på barns menneskerett hver dag. Et barneombud som bryr seg om barn, ville si at nå vet vi nok. Nå må statens mishandling av barn stoppes. Våger barnas ombud å dra i nødbremsen?