Tirsdag ble Maryam begravet, bare 14 år gammel. Over 200 mennesker møtte opp for å ta farvel. Vennene hennes gråt ved graven. De yngre søsknene var til stede i begravelsen, men fikk ikke delta i minnestunden etterpå.

Bare noen uker tidligere var Maryam i live. Foreldrene hennes satt i varetekt, mens hun bodde på en institusjon under Barnevernet. Staten mente, direkte eller indirekte, at hun skulle være tryggere der. I dag kom hun tilbake til familien – ikke for å leve sammen med dem, men for å bli begravet.

Sendte datteren hjem i en kiste

Den foreløpige obduksjonsrapporten er forenlig med at Maryam tok sitt eget liv, og politiet mistenker ikke at det har skjedd noe kriminelt. Men barnevernet kan ikke gjemme seg bak ordene “ingen straffbar handling”.

Barnevernets oppgave er ikke bare å sørge for at ingen dreper et barn. Oppgaven er å beskytte barnet.

Når dere tar en jente bort fra foreldrene hennes og plasserer henne under statens ansvar, hvor var beskyttelsen da en 14-åring kom så langt at hun ikke lenger ønsket å leve?

Hvor var risikovurderingen? Hvor var den psykiske oppfølgingen? Hva så de ansatte? Hva gjorde de? Og hvem hadde ansvaret for henne de siste timene?

For meg er den plutselige adskillelsen fra familien en av de viktigste mulige belastningene som må undersøkes grundig. Jeg sier ikke at dette er medisinsk bevist, og ingen kjenner ennå alt som foregikk inni Maryam. BA har også omtalt at hun skal ha uttrykt et ønske om å bo på institusjon. Men det fjerner ikke det grunnleggende spørsmålet:

Hva skjedde i løpet av disse ukene som førte til denne slutten?

471 selvmordsforsøk i barnevernet

Og Maryam er ikke den eneste saken som gir grunn til alvorlig bekymring. Ifølge tall omtalt i norske medier er det siden 2023 registrert 471 hendelser klassifisert som selvmordsforsøk blant barn i barnevernsinstitusjoner, tilsvarende omtrent én registrering hver tredje dag. Bufdir har samtidig presisert at det finnes usikkerhet i tallene, blant annet fordi samme barn kan være registrert flere ganger, og enkelte hendelser kan være vanskelig å skille fra selvskading eller uttalte selvmordstanker.

Men selv med disse forbeholdene er spørsmålet alvorlig:

Hvor mange barn må skade seg selv før man slutter å omtale dette som enkeltstående hendelser og begynner å stille spørsmål ved selve systemet?

Norge har også en dokumentert historikk med dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen i barnevernssaker knyttet til retten til familieliv. Norske myndigheter har senere endret deler av praksisen etter kritikken.

Saksbehandlerne i barnevernet har ansvaret

Da holder det ikke å avvise all kritikk av barnevernet som om den skulle være et angrep på ideen om å beskytte barn. Det er nettopp beskyttelsen vi spør om.

• Hvis Maryam var tryggere hos dere, hvorfor døde hun mens hun var under deres omsorg?
• Hvis hun ble tatt ut av familien for sitt eget beste, hvordan kunne dette ende ved en grav?
• Og dersom et barn kommer så langt at hun avslutter sitt eget liv mens hun er under ansvaret til en institusjon som skal beskytte barn, hvem stiller institusjonen til ansvar når beskyttelsen svikter?

Jeg sier ikke at barnevernet drepte Maryam. Det er ikke det etterforskningen har slått fast.

Men én ting kan ikke bortforklares: Barnevernet og staten hadde ansvaret for omsorgen for Maryam da hun kom til denne tragiske slutten. Derfor holder det ikke med kondolanser. De skylder familien og offentligheten en grundig forklaring på hvor beskyttelsen var – den samme beskyttelsen som ble brukt som begrunnelse for å ta henne ut av familien.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.