Det å gå i gangene i FN-bygningene i Genève, er som en fantastiverden. Det høres så fint ut når menneskerettene er rammet inn i glass med edel tekst. Men når menneskerettene blir hengende til pynt på veggen, hva er da vitsen?
Virkeligheten,derimot, er dessverre en helt annen. Det er snart gått fem år siden Trudy Lobben og hennes sønn vant en knusende seier i storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Siden den gang har de konstitusjonelt ansvarlige statsrådene, Kjell Ingolf Ropstad og Kjersti Toppe, gjort absolutt null for å reparere krenkelsene.
Ikke så mye som et eneste forsøk på samvær mellom mor og sønn er gjennomført. Og det samme mønsteret gjelder i alle de andre sakene der Norge er dømt.
Regjeringen går bevisst inn for å sabotere dommene og det mens folket sover seg likegyldig gjennom det hele. Så lenge gullrekka til NRK svever inn i de tusen hjem, er det jo ikke så farlig om Norge er en systematisk menneskerettssabotør.
Eller hva, Kjersti Toppe?
