Lille julaften var alltid magisk hjemme hos familien hennes. Lukten av granbar blandet seg med duften av pepperkaker og ribbe som forberedtes for neste dag. Men denne julen var annerledes.

Denne julen satt hun alene på et rom i en institusjon, med et mørke i hjertet som matchet desemberkvelden utenfor vinduet.

Hun skulle ikke hjem

De hadde lovet henne noe annet. Barnevernet hadde sagt at hun skulle få komme hjem til jul. Bare noen dager. Nok til å kjenne varmen fra peisen, til å få klemmen fra lillesøster, og til å se mamma pynte juletreet slik bare hun kunne. Men det ble med løftet. Den ene unnskyldningen kom etter den andre, og til slutt var det klart: hun skulle ikke hjem.

Hun satt på sengen sin og stirret ut i mørket. Tankene hennes var hjemme, der treet sikkert allerede sto pyntet. Hun kunne nesten se det for seg: gullstjernen på toppen, glitteret som slang seg som slanger rundt greinene, og lillesøster som plasserte den siste julekulen med et stolt smil. Hvordan hadde hun det nå? Visste hun hvor mye storesøster savnet henne?

Ikke engang en samtale

Foreldrene hennes satt hjemme i stillhet. De hadde prøvd alt for å få henne hjem, men de satt maktesløse mot vedtakene som nemnda hadde støttet. Barnevernets ord var lov. Telefonen var stille. Ikke engang en samtale fikk de dele.

Jenta lå lenge våken den natten. En uro krøp i kroppen hennes. Tårer brant i øyekroken, men hun lot dem ikke falle. Morgenen kom som en stille fiende. Julaften. For andre var det en dag fylt med glede, men for henne var det bare enda en dag med savn.

Da døren til rommet hennes endelig ble åpnet, var hun allerede klar. Ikke for dagen slik de hadde planlagt, men for å dra. Hun hadde pakket en liten sekk, ikke fordi hun trodde hun ville trenge noe, men fordi det føltes riktig. To andre jenter fra institusjonen ventet på henne. Sammen rømte de ut i kulden, mot byen.

Byen var tom og stille. Lysene glitret i vinduene, men for jentene betydde det lite. De frøs. De var sultne. Men mest av alt var de tynget av tankene de prøvde å flykte fra. En av jentene fikk tak i noe dop. “Bare for å slappe av litt,” sa hun. Jenta nølte, men til slutt ga hun etter. Hun ville ikke tenke mer. Hun ville ikke føle mer.

Flukt fra tankene

Hjemme prøvde foreldrene å gjøre dagen så normal som mulig for lillesøster. Mormor hadde kommet, og bordet var dekket. Men smilet til mamma var slitent, og pappas stemme skalv da han leste juleevangeliet. Det var et tomrom ved bordet som ingen kunne fylle.

Ut på kvelden møtte jentene to gutter som også var på rømmen. Guttene tok dem med til et lite krypinn – en forfallen leilighet med madrasser strødd over gulvet. Her kunne de være i fred, sa de. Og her ble sprøytene delt ut. Hun ville si nei. Hun prøvde. Men stemmen hennes var svak, og ensomheten sterk.

Før hun sovnet, svevende i rusen, drømte hun seg hjem. Hun så for seg pappa som bar inn pinnekjøttet, mamma som smilte over bordet, mormor som fylte lillesøsters tallerken med riskrem. Hun hørte latteren og så lysene fra treet danse i vinduene. Det var et bilde av alt som var godt. Alt hun ikke kunne nå.

Hjemme i drømmene

1. juledag var rommet stille. De andre våknet langsomt, med trette øyne og hodepine fra nattens flukt. Men hun rørte seg ikke. En av de andre jentene ristet forsiktig i henne. “Våkn opp, da. Det er morgen.” Ingen svar.

De forsto snart hva som hadde skjedd. Den spinkle kroppen hadde ikke tålt dosen.

Et sted i byen ringte juleklokkene. Hjemme tente foreldrene et lys for henne, uvitende om hvor hun var. Uvitende om at dette var dagen de hadde mistet henne.

Men i drømmene sine var hun hjemme. For siste gang.