Polakkene rømte fra barnevernet. Nå er ukrainerne frelsen. Polske arbeidere har forsvunnet fra Norge i flokk og følge, etter at vårt kjære barnevern, i sin grenseløse “omsorg”, skremte dem på dør.

Resultatet? Et arbeidsmarked som gaper etter luft, og en eldreomsorg som kneler under vekten av vår egen likegyldighet. Men frykt ikke! Løsningen er funnet, og den kommer pakket i blått og gult: Ukrainere, selvsagt.

Det handler ikke om solidaritet

Men tro ikke et sekund at dette handler om solidaritet eller humanitær storsinn. Nei, nei. Norske myndigheter har svidd av milliarder på disse flyktningene, og nå er det på tide å kreve sin del av kaka. De har fått bolig, klær, skole, helsetjenester – og nå står arbeidssky nordmenn klar med åpne armer for å dele ut moppebøtter og pleiehansker.

Er det noen som bryr seg om at disse menneskene kanskje har flyktet fra bomber, mistet alt de eide, og lever med traumer? Ikke egentlig. For her handler det om å fylle hullene i velferdsstaten, og helst med så lite mas som mulig. Det handler ikke om å gi dem et nytt hjem, men om å sikre at noen er villige til å ta de jobbene vi selv ikke vil ha.

Desperate etter polakkene stakk av

Og vi pakker selvfølgelig dette inn i god, gammeldags norsk medmenneskelighet. “Se på oss, så snille vi er som tar imot flyktninger!” sier vi, mens vi samtidig gnir oss i hendene over billig arbeidskraft som kan holde hjulene i gang. Det er ikke solidaritet, det er et desperat forsøk på å redde en synkende skuta.

Så velkommen til Norge, kjære ukrainere. Håper dere trives i rollen som velferdsstatens redningsplanke – noen må jo gjøre jobben.