Da filmen “Mrs Chatterjee vs Norway” hadde premiere i mars i 2023, kritiserte Norges ambassadør i India, Hans Jacob Frydenlund, og Buf-direktoratet filmens framstilling av norsk barnevern.

Norge burde bedt om unnskyldning for den måten hun og barna hennes ble behandlet på i Norge. Ikke hevdet at filmens fortelling var feil.

Deres kritikk rammet moren filmen handler om, Sagarika Chakraborty (41). Filmen “Mrs Chatterjee vs Norway” tok utgangspunkt hennes bok, “The Journey Of A Mother“.

Tok barna uten grunn

Sagarika Chakrabroty er fra Vest Bengal, India. Hun og Anurup Battacharya kom nygifte til Stavanger. De fikk to barn mens de bodde i Norge. Barnevernet tok begge i mai 2011, uten grunn. Det er ikke uvanlig i Norge. Men i India trodde de barna ble tatt fra dem fordi de var indiske.

Sagarika og Anurup forsvarte barna sine mot barnevernet i barnevernsnemnda og tingretten. De tapte.

– Familien vår ble sprengt i striden med norske myndigheter, sa Anurup, da Sagarika i mars 2012 dro til India, uten barn og mann.

I India sto en hær av politikere og frivillige klar til å hjelpe Sagarika å få barna tilbake. India er for stort, med for mange mennesker og for stor økonomi til at noen norsk regjering kan legge seg ut med dem. Så rett etter at Sagarika kom alene til India, fulgte barna etter.

Hentet broren fra India!

Men de kom ikke til moren sin! Barnevernet i Stavanger hadde hentet farens ugifte, hjemmeboende, barneløse bror fra India. I motsetning til barnas foreldre var han en bra omsorgsperson, mente Gunnar Toresen i Stavanger barnevern. Han engasjerte den indiske broren som barnas fosterfar.

Barnevernets valg av fosterfar var like vettløst som påstanden om at foreldrene var farlige for barna sine. Fylkesnemnda og tingretten var likevel enige med barnevernet. Også det er vanlig.

Angrep uten saklig grunnlag

Da ambassadør Frydenlund våren 2023 angrep den indiske filmen i indiske storaviser, svarte Sagarika Chakraborty ham. Hun hadde tapt på bortebane i Stavanger tolv år tidligere. Men på hjemmebane i de indiske mediene kunne hun ikke tape.

Dersom Norges ambassadør i India hadde undersøkt historien bak filmen, ville han oppdaget at Sagarikas familie faktisk ble utsatt for overgrep fra norske myndigheter da de bodde og arbeidet i Stavanger fra 2007, inntil familien ble splittet og Sagarika dro alene til India i 2012.

Indiske myndigheter: barnevern og domstoler, sørget for at uretten Sagarika og barna hennes hadde blitt utsatt for i Stavanger til en viss grad ble rettet opp. Men norske myndigheter har ennå ikke ryddet opp etter den uretten de utsatte henne og barna for, og som filmen fortalte om.

Ambassadøren burde vite at barnevernet i Norge gjør katastrofale feil i en sjokkerende stor andel av sakene de behandler og at mange norske barn utsettes for alvorlig statlig og kommunal maktmisbruk. I et land med bare 5,5 millioner innbyggere, blir tusenvis av barn hvert år utsatt for maktmisbruk, lovbrudd og forsømmelser fra barnevern, domstoler og andre myndigheter.

Virkeligheten bak filmen

Sagarika Chakrabortys mann Anurup Bhattacharya hadde arbeidsvisum med utløpsdato og jobb innen olje og gass i Stavanger. De nygifte flyttet dit etter bryllupet i India. En gutt ble født i 2008. I desember 2010 fikk han en søster. Barnevernet kom på besøk fra rett før fødselen.

Fra januar 2011 kom det stadig to damer fra Stavanger barnevern hjem til Sagarika, Anurup og de to barna. De lovet å hjelpe henne med den nyfødte. Men de hjelp ikke til, fortalte Sagarika:

– De satt i sofaen, hvisket til hverandre og skrev notater.

Barnevernets inspektører hadde mange meninger og mye å si om indisk kultur og levemåte, som de omtalte som primitiv.

11. mai 2011 kidnappet Stavanger barnevern begge barna, uten forhåndsvarsel til foreldrene. Gutten var to og et halvt år. Jenta var fem måneder. Hun ble fortsatt ammet. Barnevernet hevdet at foreldrene var farlige for barna sine og manglet omsorgskompetanse.

Det var en løgn. Kidnappingen ble begrunnet med usanne påstander.

Det er krevende å leve og arbeide i et fremmed land, langt hjemmefra, med en liten gutt og en nyfødt baby, uten nettverk av familie og venner, i et land med et uforståelig språk og stadige forstyrrelser fra barnevernets inspektører.

Foreldrene var gode foreldre, kompetente og ansvarlige. De taklet utfordringene. Men de hadde indisk språk, kultur og levemåte. Ikke norsk.

Barnevernet skadet de to små barna alvorlig ved uten varsel å skille dem fra foreldrene og fra hverandre og beholde dem under sin kontroll, borte fra foreldrene, i nesten to år.

Rapportene og dokumentene fra barnevernets inspektører manglet forståelse og innlevelse, men var breddfulle av misforståelser, fordommer og selvmotsigelser.

Demonstrasjoner mot Norge i India

I India ble barnevernets kritikk mot familien Battacharya oppfattet som angrep på indisk kultur. Det ble reaksjoner og demonstrasjoner utenfor den norske ambassaden i Ny Delhi og gjennom gatene fram til konsulatet i Kolkata. Indiske aviser visste trolig ikke at barnevernet i Norge behandler norske barn og familier på samme måte som den indiske.

Blant de som engasjerte seg var Brinda Karat fra Kommunistpartiet, Mani Shankar Aiyar fra Kongresspartiet, menneskerettsadvokat Suranya Aiyar og Indias president Prathibha Patil. De godtok ikke den måten norske myndigheter behandlet den indiske familien på.

Statsminister Manmohan Singh snakket med statsminister Jens Stoltenberg, nå generalsekretær i Nato. Utenriksminister Sushma Swaraj snakket med utenriksminister Jonas Gahr Støre, nå norsk statsminister. Men barnevernet i Stavanger ville ikke gi slipp på barna.

11. februar 2012 hentet Stavanger barnevern Anurups yngre bror Arunabhash fra India og innlosjerte ham i månedsvis i Stavanger. Han var ugift og bodde hos foreldrene sine i India.

Daværende leder i Stavanger barnevern, Gunnar Toresen, ga foreldrene et pinefullt valg: De måtte godta Anurups bror som fosterfar til barna deres ble 18 år. Hvis ikke, ville barnevernet plassere barna i fosterfamilier i Norge.

Anurups arbeidsvisum i Norge måtte snart fornyes. Dersom foreldrene ikke underskrev avtalen som ble lagt fram for dem, og godtok Anurups bror som fosterfar “inntil de blir myndige”, ville barna trolig aldri se foreldrene sine igjen.

Foreldrene innså at de bare kunne redde barna hvis de godtok det Toresen og Anurups bror la opp til. De undertegnet, med en representant fra Indias ambassade i Oslo til stede som vitne.

– Familien vår brøt sammen!

Utpressingen førte til at familien brøt sammen. Sagarika dro fortvilet hjem til India neste dag. Anurup og broren hans ble i Stavanger. Barna var i to forskjellige bereskapshjem i Stavanger.

Da Sagarika kom til India, sto regjeringen, Sagarikas familie og en hær av frivillige hjelpere klar til å hjelpe henne. Det satte mot i Sagarika. I Stavanger hadde hun vært alene hjemme med barna. Tilbake i India tok hun mastergrad i programmering og forretningsledelse og fikk jobb i et internasjonalt selskap.

Etter at Sagarika hadde reist til India, la Stavanger barnevern fram den avtalen foreldrene hadde underskrevet for tingretten og anbefalte at Anurups bror ble godtatt som barnas fosterfar. Retten gjorde som barnevernet ba om.

Neste dag, 24 april 2012, reiste to medarbeidere fra Stavanger barnevern til Burdwan i India med barna og fosterfaren de hadde engasjert etter vedtaket i tingretten dagen før. De formante fosterfaren om å passe på at barna fikk minst mulig kontakt med foreldrene.

Anurup fikk ikke lov å reise til India sammen med barna og broren sin. Han fikk ikke engang lov til å si adjø til dem da de dro, fortalte han meg. Den dagen broren og barna hans forlot Stavanger, sa Anurup til indisk TV:

– Familien vår brøt sammen under presset!

Indisk forstand, norsk uforstand

Da barna kom til India, hadde Sagarika vært der en måned. Hun ble ikke invitert for å møte dem da de kom. Da hun ba fosterfaren om å få se dem, avslo han det. Han fulgte instruksen fra Stavanger barnevern om minst mulig kontakt mellom barna og foreldrene.

I juni 2012 kontaktet Sagarika Burdwan barnevern og ba dem undersøke om barna hadde det bra. Barnevernet undersøkte den omsorgen Stavanger barneverns fosterfar ga barna og Sagarikas omsorgsevne. 8 november 2012 leverte de en rapport med følgende konklusjon:

– Med hjelp fra kompetente fagfolk, har vi vurdert barna, forholdene de lever under i fosterhjemmet og omsorgsevnen til deres mor. Vi har kommet til at moren er moren kvalifisert til å ta seg av barna sine og at fosterfaren deres har sviktet barna han har ansvar for.

Burdwan barnevern rådet fosterfaren til å levere barna til Sagarika. Da han nektet, henvendte Sagarika seg til Calcutta tingrett og ba om hjelp. I en høring 10. januar 2013 avgjorde tingretten at Sagarika og barna skulle gjenforenes. Retten ga fosterfaren besøksrett hver lørdag ettermiddag.

Fosterfaren og foreldrene hans besøkte barna en lørdag i slutten av januar. Siden kom han aldri mer.

Sagarika har nå vært alenemor i India i over ti år. Det går bra med dem. Hun og barna hennes bekrefter klokskapen til de indiske myndighetene – barnevernet og domstolen – da de behandlet saken i 2012-13.

Sagarikas og barnas liv disse ti årene viser at vedtakene myndighetene i Stavanger gjorde var katastrofalt uriktige. Sagarika er ikke farlig for barna sine. Hun har ressurser og er en kompetent, omsorgsfull mor for barna sine.

Statlige forbrytelser mot barn

Det er kriminelt å skille søsken, å skille barn fra foreldre, besteforeldre og venner, og begrunne det med usanne påstander, tvilsomme teorier og kvasivitenskap. Når maktmennesker i domstolene, lokale og sentrale myndigheter opptrer som bøller mot barn, skader og svikter de barn det er oppgaven deres å forsvare og beskytte. Myndighetspersoners uvitenhet om hvor viktig det er for barn å være trygge og ha kontakt med familie og venner, ødelegger livet til mange norske barn hvert år.

Hvis norsk lov hadde blitt brukt med vett og forstand, hadde beslutningstakere i Stavanger barnevern blitt holdt ansvarlig for barnemishandling, misbruk av myndighetsmakt, misbruk av rettssystemet og usanne påstander i sin behandling av Anurups og Sagarikas barn. Men påtalemyndigheten og politiet gjorde ingen ting med uretten som ble begått mot den indiske familien.

Barn under barnevernets kontroll dreper, blir drept, tar sitt eget liv, blir narkomane og kriminelle, dør av overdose, blir seksuelt misbrukt, spiser knust glass og brenner ned barnehjem. Norske barn under barnevernets kontroll har protestert og gjort opprør på denne måten i 123 år.

Norge var først i verden til å vedta en lov som skulle beskytte fattige, forsømte barn. Loven ble vedtatt i 1896 og trådte i kraft i 1900. Da ble Norge fortsatt styrt fra utlandet. Men loven så på vanskelige barn og deres foreldre som myndighetenes motpart, som staten måtte få kontroll over. Barna forsvarte seg mot statlige og lokale myndigheters brutalitet og krav om underkastelse fra start. Det gjør de fortsatt.

Stortinget har ansvaret for statlige og kommunale forbrytelser mot barn. Mishandling, kidnapping og omsorgssvikt mot barn fra barnevernet og deres mange samarbeidspartnere må stoppes. Bare Stortinget har ressursene, den politiske og den lovgivende makten til å gjøre det.

Folk som mistenkes for å misbruke myndighetsmakt til å begå og skjule egne kriminelle handlinger mot barn, må etterforskes. Hvis det er grunnlag for tiltale, må de tiltales. Hvis de blir dømt, må de straffes.

I forsøket på å redde Norges svekkede omdømme i India, behandlet den norske ambassadøren Sagarika arrogant og nedlatende, etter premieren på Mrs Chatterjee-filmen våren 2023.

Men Norges omdømme kan fortsatt reddes. Ambassadøren kan be Sagarika, Anurup og barna deres ydmykt om unnskyldning for det barnevernet i Stavanger gjorde mot dem 2010-13. Hvis han gjør det, og hvis unnskyldningen blir godtatt, ville Norges omdømme bli forbedret, både i India og andre steder.

Norske myndigheter oppfører seg som slemme troll

Henrik Ibsen skrev i 1867 et teaterstykke bygd på historiene om den sorgfrie reinsdyrjegeren Peer Gynt og kong Dovre, trollet i Dovrefjell. Trollet skar Peer i øyet, så trollhulen så ut som et slott og den stygge trolldatteren så vakker ut.

Neste morgen ringte Peers reddende engel Solveig med kirkeklokkene. Det brøt trolldommen. Dermed så Peer trollene slik de virkelig var: Fæle!

Tenk om “Mrs Chatterjee” om Sagarikas historie kunne mobilisere den samme moralske kraften som Solveigs kirkeklokker og bryte trolldommen, slik at alle ser misbruket av myndighetsmakt mot barna?

Da byrådet i Bergen undersøkte ti barnevernssaker, oppdaget de at byens barnevern hadde brutt lovene i ni av dem. Studier av barnevernet på Østlandet viser lignende nivå av lovløshet der.

Da statsforvalteren på Vestlandet oppdaget at barnevernet i Bergen hadde sviktet ytterligere to barn, fikk byrådsleder Roger Valhammer tydelig fram hvor alvorlig han oppfattet svikten var, ved å ta personlig ansvar: Han gikk av som byrådsleder, forlot politikken og Arbeiderpartiet. Det var en modig og moralsk riktig handling.

Tenk om Roger Valhammers valg ble et vannskille? Tenk om det førte til et gjennombrudd av respekt for barnas rettigheter?

Men Valhammers valg viser hvor enormt vanskelig det er selv for våre beste og modigste folkevalgte å endre barnevernets uakseptable behandling av barn.

23 april 2023 skrev den indiske avisen Firstpost:

– Det er sjokkerende at Sagarikas sak ikke den eneste!

På det tidspunktet hadde Den europeiske menneskerettsdomstolen dømt den norske staten for brudd på barns og foreldres menneskerett i 24 saker(14), som oftest krenkelse av artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen: Retten til respekt for privatliv og familieliv.

For velinformerte nordmenn var det ikke sjokkerende at Sagarikas sak ikke var unik. De 24 sakene barn og foreldre har vunnet og den norske staten tapt i Den europeiske menneskerettsdomstolen er toppen av et isfjell av statlige forbrytelser mot barn og familier.

Etter møtet med Dovregubben og datteren hans, støter Peer på Bøygen. Peer utfordrer ikke monsteret. Som alltid ellers, går Peer utenom!

Stortinget ser ut til å nøle med å utfordre og reformere den måten staten behandler barna på. Stortingsrepresentantene gjør som den sorgløse Peer Gynt gjorde, da han møtte Bøygen: De viker unna og går utenom.

Burdwan barnevern, Tingretten i Calcutta, Bollywood og Sagarika Chakraborty er et forbilde for alle som bryr seg om barn. De gjorde det universelle, mye bedre valget å vise humanitet, respekt, empati, forstand, utholdenhet og integritet.