Svaret er ganske enkelt. Situasjonen krever at barnevernet nedbygges, og at barnevernets mandat innskrenkes. Det er ikke mulig å bedre barnevernets funksjon uten å begrense antall årsverk og aktivitetsnivå, med de negative ringvirkninger det vil ha for sysselsettingen i etaten selv og for inntjeningen i all tilstøtende virksomhet.

Slike løsninger vil derfor møte massiv motstand fra flere kanter. Og barnevernsaktørene har stor påvirkningskraft i politikernes beslutningsprosesser.

Barnevernet selv legger premissene

Det er selvsagt brukerne som skulle legge premissene for barnevernets virksomhet. Politikerne har imidlertid tillatt at barnevernet selv har føringen, noe som har vært katastrofalt for familiene.

Det finnes ingen politisk vilje til å komme med løsninger som barnevernet er imot. Politikere som for alvor vil forsøke å ta kontroll over barnevernet, vil risikere at de samtidig begår politisk selvmord. Politikere vil alltid prioritere sitt eget politiske liv, naturlig nok. Derfor fortsetter barnevernet å endres på barnevernets premisser: Mer ressurser, mer penger, lengre utdannelse, eller for å si det kort: Mer barnevern, av den typen vi ikke vil ha.

Mer av det ingen vil ha

Barnevernskrisen fører paradoksalt nok til at barnevernet som næring kan juble.

Situasjonen er i en utvikling der familienes situasjon gradvis forverres, på alle måter. Barnevernets makt, mandat og adgang til å bruke tvang har økt jevnt de siste årene. Flukt fra barnevernet før det er fattet vedtak er nå kriminalisert. Det går i totalitær retning, noe en kan forvente i ethvert samfunn som ikke står vakt om grunnleggende verdier som vern om privatliv, rettssikkerhet, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

I Norge har mantraet “barnets beste” fått fortrenge alle basale kjøreregler i en rettsstat.

Foreløpig er det ingen utsikter til at dette vil snu.

Dessverre.