I fjor kjørte VG en serie artikler om familier som flykter fra Norge og barnevernet. Tallene var dramatiske: Over 800 barn på tre år. Ett barn hver dag. Det så ut som en avsløring.

Men det var det ikke.

Det var maktas mikrofonstativ – igjen. VG satte søkelyset på flukten, men uten å stille de virkelig ubehagelige spørsmålene. Uten å grave i hvorfor så mange vanlige familier ser rømning som eneste utvei. Uten å koble det til de titalls domfellelsene Norge har fått i Strasbourg. Uten å konfrontere systemet som skaper flukten.

Stillhet fra VG om dødsfall

Så kom Shada-saken. Den samme avisen som hadde “avslørt” flukten, ble enda mer tydelig maktas talerør. Mens spekulasjoner florerte, brukte VG sin posisjon til å dempe og underkommunisere det mest ubehagelige: Dødsfall som skjer i det offentliges omsorg. Når staten har tatt over ansvaret for et barn, og barnet dør, blir stillheten påfallende.

En spansk sosionom stiller det åpenbare spørsmålet: Hvorfor er det bare norske familier som flykter fra sitt eget land?

Svaret er enkelt. Og brutalt.

For tre år siden vant familien til Ruth Ensby mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Domstolen slo fast at Norge hadde krenket retten til familieliv. Likevel har verken tidligere barne- og familieminister Kjersti Toppe eller nåværende minister Lene Vågslid løftet en finger for å bringe sønnen hjem. Domfellelsen ble liggende. Krenkelsen ble stående.

Mer penger og mer lovbrudd

For sju år siden sto Ruth på en scene i Sofia. Titusenvis av mennesker hørte historien om barnebarnet hennes – tatt av den norske stat. Appellen gikk verden rundt.

Og hva gjør norske myndigheter?

I stedet for å reparere de grove menneskerettighetsbruddene Norge er dømt for – igjen og igjen – bevilger barneministre nye hundretalls millioner til fosterhjemsindustrien. Som om krenkelsene aldri har skjedd. Som om dommene fra Strasbourg bare er papir.

Ingen andre land i verden har et barnevern som skaper flyktninger

Det finnes ikke et annet land i Europa – eller i verden – som driver på denne måten. Ingen annen velferdsstat har et barnevern som skaper en jevn strøm av familier som ser flukt som eneste utvei. Ingen annen stat fortsetter i samme spor etter titalls domfellelser for brudd på artikkel 8.

Så hva er det egentlig som gjør Norge så unikt?

Er det en særegen ondskap? Eller bare en byråkratisk maskin som har mistet evnen til å se menneskene den skal tjene – og en presse som oftest velger å holde mikrofonen for makten i stedet for å snu den mot den?

Et tips til barneministeren: Begynn å reparere krenkelsene. Slutt å plage vanlige familier. Da vil færre se seg nødt til å rømme landet.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.