Hvordan er det mulig å være dosent emeritus i barnevern og samtidig så uvitende om den virkelige situasjonen i norsk barneverns virksomhet?
Det er grundig dokumentert i dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen, norske domstoler, offentlige utredninger, forskningsrapporter, statsforvaltere/fylkesmenns tilsynsrapporter, mediereportasjer og kommunalt organiserte granskinger at barnevernet stadig tar katastrofale feilbeslutninger til stor skade for barn og barnefamilier.
Jeg har fulgt barnevernet som redaktør og journalist siden 1970-tallet og det undrer meg at en offentlig virksomhet som gjør så mange og så katastrofale feil får stadig mer penger over offentlige budsjetter, til tross for at det ikke ser ut til å føre til noen forbedring av barnevernets beslutningskvalitet.
Det er barnelærdom i mediene at medievirksomheter ikke blir bedre av å bli dusjet med penger, uten at eierne og lederne går inn med en godt gjennomarbeidet plan for:
- Omstilling av virksomhetens grunnverdier
- Organisasjonskultur
- Styrings- og lederkvalitet
- Kompetanse
- Organisering
- Osv.
Mer penger til en organisasjon som ikke blir fundamentalt reformert, men får lov til å fortsette å ta feil beslutninger i en skremmende høy andel av sakene de går inn i, er ikke bare bortkastet.
Det fører til store problemer for de barna og barnefamiliene som blir utsatt for en etat som opererer langt utenfor sin samfunnsrolle i alt for mange saker.
