Årelang trenering av menneskerettighetene koster det norske folk dyrt. De årelange treneringene av menneskerettighetene i norsk rettspraksis har en høy pris – økonomisk, rettslig og menneskelig.

Når grunnleggende rettigheter behandles som sekundære hensyn, er det ikke domstolene som bærer konsekvensene, men borgerne.

Dommere bryter loven på løpende bånd

Dommere i Norge legger i praksis ikke skjul på at de er tilbakeholdne med å anvende menneskerettighetene aktivt i sine avgjørelser.

Når EMK først tas i bruk, skjer det ofte mange år etter at rettstilstanden er klart etablert gjennom Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD).

Forrige uke ble et helt grunnleggende rettslig poeng endelig avklart av Høyesterett – et poeng som både tingretten og lagmannsretten enten overså eller valgte å bagatellisere i saken om formuesskatten.

Det er både oppsiktsvekkende og sterkt kritikkverdig at verken tingretten eller lagmannsretten har forstått, eller i det minste tatt på alvor, at skatt utgjør et inngrep i eiendomsretten. Dette til tross for at nettopp dette er kjernen i søksmålet Lars Oscar Fossen Øvstegard mfl. har reist mot staten om formuesskatten.

At skatt er et inngrep i eiendomsretten er ikke et kontroversielt standpunkt. Det er elementær menneskerett. Den europeiske menneskerettsdomstol slo dette uttrykkelig fast allerede i Shchokin mot Ukraina 14. oktober 2010. Likevel har norske domstoler brukt 15 år på å erkjenne og korrekt formulere dette selvsagte utgangspunktet.

Først nå, i HR-2025-2545-A, premiss 37, slår Høyesterett uttrykkelig fast:

«Det er videre klart at ileggelse av skatt er et inngrep i eiendomsretten som er vernet etter EMK protokoll 1 artikkel 1 (P1-1), jf. for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) dom 14. oktober 2010 Shchokin mot Ukraina avsnitt 49. For at et slikt inngrep skal være i samsvar med konvensjonen, må det være ‘hjemlet ved lov’, og dermed oppfylle lovskravet i EMK. På samme måte som Grunnloven § 113 innebærer dette kvalitative krav, nærmere bestemt at lovhjemmelen må være ‘accessible to the persons concerned, precise and foreseeable in its application’.»

EMD uttalte allerede i 2010:

“It is not in dispute between the parties that the increase of the applicant’s tax liability by the authorities constituted an interference with his property rights within the meaning of Article 1 of Protocol No. 1.”

Dette er et prinsipielt gjennombrudd – ikke fordi rettstilstanden er ny, men fordi Norges øverste domstol kommer etter med 15 års forsinkelse.

Høyesterett brukte 15 år!

Allerede for noen år siden, etter at Norge begynte å bli dømt gjentatte ganger i EMD, erkjente Høyesterettsjustitiarius Toril M. Øie at norske domstoler må ta innover seg hva dommene fra Strasbourg faktisk innebærer. Uttalelsen var en indirekte innrømmelse av et systemisk problem:

Når to instanser av norske domstoler kan overse et så grunnleggende menneskerettslig utgangspunkt – og Høyesterett bruker 15 år på å bekrefte det – er problemet ikke mangel på rettskilder.

NAV-skandalen og gjentatte tap i Strasbourg er ikke tilfeldige avvik – de er symptomer på en ukultur i landets domstoler.

Og så lenge norske domstoler bruker år – og tiår – på å ta menneskerettighetene på alvor, er det ikke staten som betaler prisen. Det er folket.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.