Igjen og igjen artikler om hvor prekært og kritisk alt er i barnevernet. Om at det mangler penger og folk, og at sakene er så kompliserte.

Her har vi en ny en: “Manglende tilsyn i barnevernet: – Kan handle om liv eller død”, Bergens Tidende, 27 desember 2024. Artikler i media som har kommentarfelt, som denne, viser at godtfolk mener det samme.

De diskuterer alt annet som kommuner og stat bruker penger på som er spinngalt, og at disse pengene heller kunne vært brukt på barnevernet. Den måten barnevernet selv tillates å drive på, later til å være hevet over ettertanke – bortsett fra rene formalia, som hvor mange fristoverskridelser og manglende tilsyn det er.

Et argument som går igjen i media, er at dette dreier seg om samfunnets “mest sårbare”, og at det derfor ikke må spares på tilsyn og terapi og personale og saksbehandlere som kan gjøre alt utmerket.

Virkeligheten under overflaten

Det sitter i veggene, som Olav Terje Bergo har uttrykt det: troen på at alt det offentlige – samfunnet – gjør, er riktig bra, det er bare ikke nok av det.

Men det overveldende flertall av barnevernssakene er ikke mer kompliserte enn at de lar seg løse brukbart ved å koste ut barnevernsfolkene, byråkratiet og rettsapparatet som driver dem. Da blir det mer enn nok ressurser til å ansette skikkelige folk til å drive reelt vern av barn i de adskillig færre sakene hvor det virkelig trengs assistanse.

Hvor mange folk og hvor store ressurser til et meningsløst system trengs det til å forstå hva det betyr når et barn sier: “Jeg vil hjem til mor og far”?

Hvor mange års utdannelse trengs det for ikke bare å “høre barnets mening”, men for å respektere barns selvsagte rett til å være hos sine egne, når det er det de vil, og la dem som har vært tatt under offentlig “omsorg”, komme tilbake til deres familier uten nye formaliteter som forhaler gjenforening?

Ansvarlige politikere

Det trengs at de retter ryggen, de bestemmende politikerne (som faktisk også har ansvaret for det barnevernet gjør), kaster ut alt psykobabbelet og løgnaktigheten, tar barna hjem til deres familier, og bruker pengene til å gi familiene som har vært mishandlet av det offentlige hjemmehjelp eller annen assistanse familien måtte ønske, barnetrygden tilbake, og en ekstra bevilgning til hver til å lage forsinket men meningsfylt jul for seg og barna.

Et barn ble tatt fra sin far og sine søsken da hun var 7 år, uten grunn, har fått hele barndommen og ungdommen deretter under det offentlige ødelagt og er blitt stemplet med fiktive diagnoser. Hun har nå i voksen alder, da det endelig kom to for å granske saken ordentlig og rapportere sannferdig, sagt at hun i alle årene borte fra familien først og fremst var redd.

Skal saken utredes, av nye offentlig ansatte med god lønn og den vanlige, norske ideologien, som i sine rapporter finner på at det var brødrene og faren hun “egentlig” var redd for?