Advokat Øistein Schjønsby stilte spørsmålet “Hvordan jobber barnevernet?” i Oppland Arbeiderblad i 2017. I artikkelen omtaler han flere sentrale temaer og hvorledes en del sentrale faglige temaer summarisk blir vurdert eller unnlatt.

Når en ser på hvorledes domstolene vurderer bevisene i slike saker er dette et sorgens kapittel og privat part ender alltid opp som den minst troverdige. Hvorfor er det slik at domstolen har en foruttinntatt holding om at forvaltningen gir en objektiv fremstilling av fakta i saken og er den parten som har fulgt lovene gjennom hele prosessen?

Overser privat part

Schjønsby er inne på at barnevernsnemnda eller domstolen har kompetanse til å prøve alle sider ved en barnevernssak, men er blinde for å stille spørsmål ved om barnevernet har gått utenfor sin kompetanse.

Det er for mange tydelig at domstolene unngår slike vurderinger og velger summarisk å vekte bevisene slik at den offentlige part får medhold. Det er ikke utenfor domstolene sitt mandat å stille seg dette spørsmålet og gjøre en gjennomgang av hvorledes har barnevernet jobbet i den aktuelle sak.

Vektlegger barnevernets versjon med vilje

Det skinner gjennom systemet at det er viktigere å veie bevisene slik at den offentlige part ikke står som Svarte Petter enn å vurdere “barnets beste”. Etter mitt syn er hensynet til “barnets beste” blitt en floskel som barnevernet dekker seg bak for å dekke over irrelevante hensyn gjennom hele prosessen.

En finner ikke at domstolene vurderer om resultater i prosessen er forholdsmessige eller om resultatet er “så urimelig og stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning”, jf. Mortvedtdommen.

Folk forstår ikke hvor galt det er

I de få sakene der en modig stiller domstolen slike spørsmål, kommer det tydelig frem at slike spørsmål er svært upopulære, og blir omgått med at den private part ikke er troverdig.

Samfunnet ikke er i stand til å fatte hvordan barnevernet jobber i praksis og domstolene unngår for det meste å prøve alle sider av saken.

Har ikke samvittighet til å jobbe i barnevernet

En må merke seg at det er stor turnover i denne bransjen. I flere artikler kommer det frem at de ikke hadde samvittighet lengre om hva de måtte være med på.

Det er på høy tid at en stiller spørsmålet – hva skjuler det seg bak barnevernets taushetsplikt og innenfor “de fire veggene” på barnevernet sine kontorer før en sak kommer inn til barnevernsnemnda eller domstolen.