Barnevernskonsulenter og saksbehandlere i barnevernet skal hjelpe barn og familier. Men hva skjer når barna og familiene ikke er hjelpeløse og ikke vil ha “hjelpen”?

I en dansk undersøkelse foretatt i 1995 studerte Lars Uggerhøj samarbeid og kommunikasjon mellom sosialarbeidere og såkalt truede familier. I undersøkelsen gikk det frem at fagfolk mislikte de familiene som stilte kritiske spørsmål og ikke innordnet seg i rollene som hjelpeløse.

Uggerhøj kalte dette “hjelpersyndrom”, og det kjennetegnes av at fagfolk forventer at brukerne skal innordne seg systemets regler og rutiner, at de skal fremstå som hjelpeløse og at de skal etterspørre fagpersonens kunnskap og kompetanse (Uggerhøj, 1996:68).

Lars Uggerhøi bruker begrepet Hjelpersyndromet om de sosialiseringsprosessene profesjonelle hjelpere går inn i og gjennom, der en del av den implisitte målsetningen er en slags avhengighetsposisjon hos den som mottar hjelpen. Uggerhøi beskriver hvordan den vellykkede klienten er den som sosialiseres inn i rollen som hjelpetrengende og dermed hjelpeløs, og som har lettere for å agere på visse gitte egenskaper.

Dersom det er slik, kan det være at nettopp hjelpersyndromet er med på å påvirke hvordan familien og undertegnede blir behandlet av barnevernet:

“Hvis denne trang til at hjælpe, som de profesionelle ikke længre synes at være herre over selv, er korrekt, vil forholdet mellem hjælper og hjælpesøgende blive præget af en lang række modsætninger mellem på den ene side følsomhed og nærhed – fordi den professionelle “trenger” til at hjælpe og yde personlig omsorg – og på den anden side dominans og afstand – fordi den profesionelle skal bibeholde sin position”. (Uggerhøj, 1995:142).

Hjelpersyndromet handler mer om at barnevernet tilfredsstiller sitt eget behov for å være til hjelp enn om at klienten får hjelp. Hjelperen utvikler nærmest et avhengighetsforhold til sin identitet som hjelper (Uggerhøj, 1995).

Høres det kjent ut?