Bufetat har fått et reklamebyrå i Bodø. Bufetat trenger flere fosterhjem. Grønnåsen IL vil “bidra der vi kan”. Barn skal få et hjem. Familier skal inspireres til å åpne dørene.

Og dermed rykker den statlige fosterhjemsrekrutteringen inn i idretten – inn på en arena bygget på tillit, fellesskap, barn, foreldre og frivillighet.

Idrett for barn og barnehandel

Men bak det varme budskapet i Avisa Nordland finnes et spørsmål verken Bufetat eller Grønnåsen IL ser ut til å stille: Hvorfor bruker staten så mye kraft på å rekruttere nye hjem til barn – og tilsynelatende langt mindre synlig kraft på å hjelpe barn til å beholde det hjemmet og den familien de allerede har?

Det spørsmålet er ikke populært. Men det er nødvendig. For dette handler ikke bare om dugnad. Det handler om offentlig makt, det handler om barn som skilles fra foreldrene sine, det handler om familier som kan bli splittet for år – noen ganger for alltid og det handler om en stat som er bundet av Grunnloven, menneskerettighetene og barnevernsloven før den begynner å markedsføre behovet for stadig flere fosterforeldre.

Grønnåsen IL bør spørre hva klubben faktisk låner bort tilliten sin til

Grønnåsen IL sier at klubben ønsker å bidra. Det er sikkert velment. Men gode hensikter fritar ingen fra å stille kritiske spørsmål.

Når et idrettslag inngår samarbeid med Bufetat om fosterhjemsrekruttering, låner klubben bort noe svært verdifullt:

• Tilliten sin.
• Tilliten fra barn.
• Tilliten fra foreldre.
• Tilliten fra familier.
• Tilliten fra et lokalmiljø.

Grønnåsen IL er ikke et tilfeldig reklamebyrå. Klubben er en møteplass for barn og familier. Nettopp derfor er det alvorlig når denne arenaen brukes som kanal for statlig rekruttering på et av de mest inngripende områdene i norsk offentlig forvaltning.

Før Grønnåsen IL hjelper Bufetat med å rekruttere flere fosterforeldre, bør klubben stille noen grunnleggende spørsmål:

• Hvor mange av barna som trenger fosterhjem, har fått tilstrekkelige hjelpetiltak hjemme?
• Hvor mange familier fikk reell hjelp før situasjonen brøt sammen?
• Hvor mange foreldre har ventet på rusbehandling, psykisk helsehjelp eller annen nødvendig bistand?
• Hvor mange barn kunne ha blitt boende hjemme dersom familien hadde fått riktig hjelp til riktig tid?
• Hvor mange slektninger og personer i barnets eget nettverk ble faktisk vurdert før man begynte å lete etter fremmede fosterforeldre?
• Og hvordan arbeider myndighetene konkret for gjenforening?

Hvis Grønnåsen IL ikke kjenner svarene, bør klubben kanskje være mer forsiktig med å stille sitt navn, sitt omdømme og sine informasjonskanaler til disposisjon for Bufetats rekrutteringsapparat.

Bufetat selger halve historien

Bufetat sier at flere barn trenger fosterhjem. Men det er bare halve historien. Den andre halvdelen handler om hvorfor barna trenger fosterhjem.

Den handler om hva det offentlige gjorde – eller ikke gjorde – før barnet ble flyttet, hvilke hjelpetiltak som ble forsøkt, barnets biologiske familie, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, nære venner og trenere. Andre personer barnet allerede kjenner og har tillit til.

Barnevernsloven krever at familie og nært nettverk vurderes når et barn skal bo i fosterhjem. Fosterhjemsforskriften krever at denne vurderingen dokumenteres. Dette er ikke valgfri pynt i lovverket. Det er et uttrykk for et grunnleggende prinsipp: Et barn er ikke familieløst bare fordi barnevernet har overtatt omsorgen.

De fleste barn i Norge tas på ulovlig grunnlag

Likevel er det nettopp dette perspektivet som forsvinner når budskapet reduseres til: “Flere barn trenger et hjem.” Mange av disse barna har allerede et hjem. De har foreldre, familie, en historie og en tilhørighet.

Det rettslige spørsmålet er om staten har gjort nok for å bevare, reparere og – når en omsorgsovertakelse har skjedd – gjenforene denne familien.

Grunnloven sier: Fortrinnsvis i egen familie

Grunnloven § 104 er krystallklar. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Men bestemmelsen stopper ikke der.

Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling og sikre barnet nødvendig økonomisk, sosial og helsemessig trygghet «fortrinnsvis i egen familie».

Les de ordene én gang til:

Fortrinnsvis i egen familie.

Det står ikke:

Fortrinnsvis i et nyrekruttert fosterhjem.

Det står ikke:

Fortrinnsvis hos en familie som ble vervet gjennom fotballklubben.

Det står:

Fortrinnsvis i egen familie.

Dette betyr ikke at alle barn alltid kan bo hjemme. Noen barn må beskyttes mot alvorlig omsorgssvikt, vold og overgrep.

Hva med plikten om gjenforening?

Men det betyr at staten ikke kan gjøre fosterhjemsrekruttering til hovedfortellingen og samtidig tie om den grunnlovsfestede plikten til å støtte barns oppvekst og trygghet i egen familie.

EMK artikkel 8: Staten skal ikke bare flytte barn – staten skal beskytte familielivet.

Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 beskytter retten til familieliv. Gjennom menneskerettsloven gjelder EMK som norsk lov og går ved motstrid foran annen lovgivning.

Et inngrep i familielivet må ha hjemmel, forfølge et legitimt formål og være nødvendig og forholdsmessig. En omsorgsovertakelse er derfor ikke bare et administrativt tiltak. Det er et inngrep i en menneskerett. Og når staten først har skilt et barn fra foreldrene, oppstår en positiv plikt: Myndighetene skal arbeide for gjenforening så snart det med rimelighet lar seg gjøre. Dette er slått fast i norsk lovforarbeid og i praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Likevel er det påfallende hvor mye offentlig kommunikasjon som handler om å finne nye fosterforeldre – og hvor lite som handler om å hjelpe de opprinnelige foreldrene til å bli i stand til å få barna hjem.

Hvor er Bufetats kampanje for gjenforening?

Hvor er samarbeidsavtalen med idretten om å hjelpe biologiske familier? Hvor er pressemeldingen om alle foreldrene som skal få bolig, behandling, avlastning og praktisk hjelp?

Hvor er mobiliseringen for at barn skal få flytte hjem?

Stillheten er øredøvende.

Strasbourg burde ha lært Bufetat noe

Norge har fått alvorlig kritikk fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i barnevernssaker.

I storkammerdommen Strand Lobben og andre mot Norge konstaterte EMD krenkelse av EMK artikkel 8. Saken står som et kraftig varsel om hva som kan skje når myndighetene beveger seg bort fra gjenforeningsmålet og familiebånd gradvis svekkes.

EMD har understreket at en omsorgsovertakelse i utgangspunktet skal anses som midlertidig, og at tiltakene må innrettes mot å legge til rette for gjenforening så langt dette er mulig og forsvarlig. Det er derfor oppsiktsvekkende at Bufetat i sin offentlige kommunikasjon kan presentere behovet for fosterhjem nærmest som et enkelt samfunnsproblem:

“Vi mangler fosterhjem – hjelp oss å rekruttere flere.”

Men hvor er menneskerettsperspektivvet?

Hvor er informasjonen om at fosterhjem i utgangspunktet ikke skal være et prosjekt for å erstatte barnets opprinnelige familie?

• Hvor er informasjonen om gjenforeningsmålet?
• Hvor er informasjonen om foreldrenes og barnets rett til familieliv?
• Hvor er informasjonen om statens plikt til å arbeide for at barnet kan vende tilbake?

Dersom Bufetat bruker Grønnåsen ILs kanaler til å fortelle at «flere barn trenger et hjem», bør Bufetat samtidig fortelle hele sannheten: Mange av barna har allerede en familie som staten etter loven og menneskerettighetene kan ha en plikt til å hjelpe, bevare og gjenforene.

Barnekonvensjonen handler ikke om å rekruttere seg ut av samfunnets problemer

FNs barnekonvensjon er norsk lov gjennom menneskerettsloven. Etter artikkel 9 skal barn som hovedregel ikke skilles fra foreldrene mot deres vilje med mindre dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.

Etter artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Etter artikkel 12 har barnet rett til å bli hørt.

• Dette krever individuelle vurderinger.
• Det krever rettssikkerhet.
• Det krever forholdsmessighet.
• Det krever respekt for barnets relasjoner og identitet.

Og det krever langt mer enn en rekrutteringskampanje med et sympatisk budskap.

• Barn er ikke en målgruppe.
• Familieoppløsning er ikke et kommunikasjonsprosjekt.

Og fosterhjem er ikke et produkt som skal markedsføres gjennom idrettens tillitskapital. Hvorfor rekrutterer dere ikke like offensivt til hjelpetiltak?

Dette er spørsmål Bufetat bør svare på:

• Hvorfor ser vi ikke den samme offensive mobiliseringen for å hjelpe familier før barna flyttes?
• Hvorfor inngås det ikke like profilerte samarbeidsavtaler for å rekruttere avlastningshjem?
• Hvor er kampanjene for familiehjelp?
• Hvor er mobiliseringen for rusbehandling?
• Hvor er satsingen på foreldre som trenger psykisk helsehjelp?
• Hvor er hjelpen til familier som mangler bolig?
• Hvor er den praktiske bistanden til foreldre som er i ferd med å knele?
• Hvor er støtten til besteforeldre og slektninger som kunne ha hjulpet barnet?
• Hvor er kampanjen “Hjelp et barn å beholde familien sin”?

Den kampanjen ser vi merkelig lite til. I stedet får vi enda en kampanje for flere fosterhjem.

Grønnåsen IL bør kreve full åpenhet

Hvis Grønnåsen IL virkelig ønsker å bidra til barns beste, bør klubben ikke opptre som et ukritisk distribusjonsledd for Bufetat.

Klubben bør kreve svar.

• Den bør kreve å vite hvilket budskap som skal formidles.
• Den bør kreve at informasjonen er balansert.
• Den bør kreve at det opplyses om familie- og nettverksplassering.
• Den bør kreve at gjenforeningsmålet omtales.
• Den bør kreve at foreldrenes og barnets menneskerettigheter ikke reduseres til en fotnote.

Og den bør spørre om en idrettsarena for barn og familier i det hele tatt er riktig sted for statlig fosterhjemsrekruttering.

For når Bufetat kommer inn gjennom klubbhuset, kommer ikke bare en veldedig kampanje.

Det kommer en statlig aktør på et område hvor myndighetene utøver noen av de mest inngripende fullmaktene som finnes i et demokratisk samfunn.

Det krever mer enn gode intensjoner. Det krever kritisk distanse.

Bufetat trenger ikke bare flere fosterhjem – Bufetat trenger mer selvkritikk

Det kan være behov for flere gode fosterhjem. Det er ikke poenget. Poenget er at Bufetat ikke kan få lov til å gjøre fosterhjemsmangelen til hele historien.

Før staten ber flere mennesker åpne hjemmene sine for andres barn, må staten svare på om den har gjort nok for at disse barna skal kunne bli hos sine egne familier.

Før Grønnåsen IL låner bort klubbens navn og tillit til Bufetat, bør klubben spørre hva den faktisk er med på å legitimere.

Og før fosterhjemsrekrutteringen rulles ut på fotballbanen, bør noen tørre å stille det spørsmålet pressemeldingen beleilig hopper over:

Hvor mange av barna som nå trenger et nytt hjem, kunne ha beholdt sitt eget dersom det offentlige hadde gjort jobben sin?

Det er spørsmålet Bufetat ikke kan rekruttere seg bort fra. Barn trenger trygghet. Noen ganger krever det et fosterhjem.

Men en rettsstat må alltid begynne et annet sted:

• Hjelp familien.
• Beskytt familiebåndene.
• Vurder slekten og nettverket.
• Arbeid for gjenforening.

Og først når dette ikke er tilstrekkelig eller forsvarlig, let etter et nytt hjem. Alt annet risikerer å snu menneskerettighetene på hodet.

Og en fotballklubb bør tenke seg svært grundig om før den stiller seg på sidelinjen og applauderer.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.