Det finnes saker der en forelder i årevis har hatt liten eller ingen involvering i barnas liv. Begrenset kontakt, lite ansvar, få bidrag i hverdagen.

Likevel ser vi tilfeller der den samme forelderen, ofte utløst av konflikt eller systeminngrep, plutselig fremmer krav om omsorg, og i noen tilfeller får gehør.

Dette reiser vanskelige, men nødvendige spørsmål.

Saker om omsorg må handle om faktisk omsorg

Foreldreskap handler ikke bare om biologisk tilknytning eller formelle rettigheter. Det handler om faktisk omsorg, kontinuitet og relasjon. Barn knytter seg til dem som er der. De som følger dem til barnehage og skole, som tar ansvar i hverdagen, som står i sykdom, uro og vanlige dager.

Når en forelder som over lang tid har valgt å stå på sidelinjen, senere fremstår som et fullverdig omsorgsalternativ uten at fraværet tillegges vesentlig vekt, kan det oppleves som om systemet belønner passivitet fremfor ansvar.

Usikkerhet for barna

For barnet kan dette innebære brudd i tilknytning, tap av trygghet og en opplevelse av å bli flyttet som et middel i en voksens konflikt. For den omsorgsforelderen som faktisk har båret hovedansvaret, kan det oppleves som en dyp urett.

Ingen forelder er perfekt, og mennesker kan endre seg. Det skal finnes rom for forbedring og gjenoppbygging av relasjoner. Men endring må dokumenteres over tid, ikke erklæres i det øyeblikket en konflikt oppstår.

Barns beste kan ikke vurderes isolert fra barnas faktiske livshistorie. Kontinuitet, stabil omsorg og reell relasjon må veie tungt. Ellers risikerer vi et system der fravær ikke får konsekvenser, mens ansvar ikke gir beskyttelse.

Omsorg bør ikke avgjøres av hvem som melder seg sist, men av hvem som faktisk har vært der.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.