Barnevernet i Norge utsetter utallige barn for alvorlige og vedvarende forhold som innebærer at barn lever i konstant frykt og utrygghet.

Forholdene som beskrives i barnevernet utgjør etter mitt syn både psykisk skade, brudd på barnas grunnleggende rettigheter og svikt i omsorgsansvar.

Dette bygger på både barnefaglig, nevrobiologisk og rettslig grunnlag.

1. Faktisk belastning for barn: Barna lever over tid i en situasjon preget av vedvarende redsel for reaksjoner og konsekvenser, manglende forutsigbarhet og emosjonell trygghet, frykt for å si ifra eller formidle egne opplevelser samt manglende tillit til voksne og hjelpeinstanser. Dette er ikke enkelthendelser, men et kontinuerlig belastningsmønster. Barnas hverdag er preget av alarmberedskap, ikke trygghet.

2. Nevrobiologisk og medisinsk vurdering: Det autonome nervesystemet. Det perifere nervesystemet deles inn i: det somatiske nervesystemet (viljestyrte handlinger), og det autonome nervesystemet, som regulerer kroppens indre funksjoner. Det autonome nervesystemet består av: det sympatiske nervesystemet (kamp–flukt-respons), og det parasympatiske nervesystemet (ro, regulering og restitusjon).

Det er ikke normalt for barn å være i barnevernet

Hos barn som lever under trygge omsorgsbetingelser, vil det parasympatiske nervesystemet være dominerende store deler av tiden. Dette er en forutsetning for: normal følelsesregulering kognitiv utvikling og læring søvn, fordøyelse og fysisk helse trygg tilknytning til omsorgspersoner.

Når et barn utsettes for vedvarende frykt og utrygghet, holdes det sympatiske nervesystemet kronisk aktivert. Kroppen tolker situasjonen som fare – også i fravær av akutt trussel. Dette innebærer: kontinuerlig forhøyet stressrespons hemning av det parasympatiske nervesystemet manglende evne til fysiologisk og emosjonell nedregulering Dette er ikke en subjektiv opplevelse alene, men en dokumentert biologisk belastning.

Barnevernet skaper psykisk skade og omsorgssvikt

Langvarig aktivering av barnets stressystem er i medisinsk og psykologisk forstand å anse som psykisk skade. Når barnet over tid ikke gis reell mulighet til trygghet, beskyttelse og regulering, foreligger det: brudd på barnets rett til vern mot psykisk skade, brudd på kravet til forsvarlig omsorg og svikt i vurderingen av barnets beste.

Dette innebærer brudd på:

• Grunnloven § 104, som pålegger myndighetene å sikre barnets beste og rett til medvirkning
• FNs barnekonvensjon artikkel 3, om barnets beste som et grunnleggende hensyn
• Artikkel 12, om barnets rett til å bli hørt
• Artikkel 19, om vern mot psykisk og fysisk skade grunnleggende barnefaglige og helsefaglige normer

Mange barn i barnevernet isoleres og tør ikke si ifra

Når et barn utvikler frykt for å varsle, uttrykke seg eller søke hjelp, er dette i seg selv et alvorlig varseltegn som utløser plikt til inngripen, ikke sanksjoner eller bagatellisering.

Et barn skal ikke leve i biologisk alarmberedskap over tid. Et barn skal ikke tilpasse seg frykt for å fungere i hverdagen. Vedvarende utrygghet er ikke forenlig med barnets beste, og utgjør en alvorlig belastning som må vurderes og håndteres som psykisk skade.

Barnas situasjon må vurderes helhetlig, konkret og fortløpende og barnets egen opplevelse tillegges reell vekt slik at de nevrobiologiske konsekvensene av traumatisering tas med i vurderingen når det foretas en rettslig og barnefaglig forsvarlig oppfølging.

Barn skal ikke overleve barndommen – de skal være trygge i den.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.