En melding, og du er barnløs!

sint dame

Makten en barnevernspedagog har, er noe du sannsynligvis ikke forstår før du møter den. Med en bachelorgrad og stilling som saksbehandler i barnevernet, så kan du ta omsorgen fra en familie, og du kan la en annen familie få barna.

Det høres kanskje absurd ut, men omsorgsovertakelser har skjedd med «barna spiser med hendene» som deler av bekymringsgrunnlaget. «Foreldrene skjærer for tykke brødskiver» likeså.

Men den aller verste jeg har sett er «foreldren har vokst opp under barnevernets omsorg» og dermed ikke er kvalifisert til å være foreldre.

Kan du tenke deg en falitterklæring av et slikt kaliber? 

Jeg har jobbet på feltet siden 1983. 22 års erfaring på institusjon, ett år på barnevernskontor – der ble jeg syk av å jobbe – og en del års utdanning.

Jeg har sett det i praksis. Med en velrettet bekymringsmelding – gjerne anonym – så kan et menneske ta fra deg omsorgen. Ettersom jeg er barnevernspedagog så ville det vært mer effektivt å ikke være anonym for min del.

La oss stupe dypere inn i denne materien. Hva er det som gjør at Norges befolkning har gitt så mye makt til en gruppe fagfolk?

Hvorfor gjør vi ikke opprør?

Er vi sauer?

Det er fullt mulig at sauer er allrighte dyr. Men de er ikke akkurat kjent for selvstendig tankegang. Hvis en av dem løper, så løper alle. Og gjerne i samme retning – mot eller bort fra stupet.

Vi har skapt et bilde av at biologiske foreldre ikke er i stand til å gi like god omsorg som “profesjonelle” foreldre: foster-, beredskapshjem og institusjoner.

Dessverre så går det ikke bra med instukidsa. Institusjoner fungerer som opplæringsanstalter i rusbruk, og fosterhjem sliter med å bearbeide traumet som omsorgsovertakelsen representerer. Amerikansk forskning indikerer at separasjon fra biologisk familie er så vanskelig overkommelig at det er bedre å bli i familien – selv om omsorgen ikke er ideell ut fra vår definisjon. 

LES OGSÅ:  Tapte bekymringsmeldinger til barnevernet

I lukkede og åpne grupper på sosiale medier skriker barn og voksne ut sin fortvilelse. Stemmene blir kraftigere og høyere. Virkemidlene; offentlig uthenging av barnevernsansatte, institusjoner som settes i brann, og selvmord; stadig mer ekstreme.

Jeg har sett liv bli reddet på institusjon. Og ødelagt.

Men… hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi trygge barna og foreldrene; myndiggjøre foreldrene til å bli de beste omsorgsgiverne de kan bli?

Å identifisere tidligere feil er en start. Mitt forslag her er en havarikommisjon. En tverrfaglig gruppe med myndighet og mandat til å innføre endring.

Det springende spørsmålet i så måte er «hvordan identifisere feil?».

Hvis vi tar utgangspunkt i det foreldrene sier, så får vi et skjevt utvalg. 

Samme hvis vi spør barna. 

Og hvis vi spør de ansatte, så kan vi vanskelig si at vi får uhildet informasjon.

Dagens teknologi kan være en snarvei.

Med et AI ekspertsystem – lokalt, ikke knyttet til eksterne nett – og tilgang til det som finnes av digitaliserte data om barnevernssaker, vil vi kunne vurdere saker opp mot utfall. Dette krever naturligvis også tilgang til NAV, folkeregisteret (for dødsfall) samt andre registre som gjelder borgerne.

Ved hjelp av maskinlæring vil vi da kunne følge livsløpet til enkeltmennesker, og se hvordan ulike faktorer påvirker dette. Finnes det noen «strange attractors» som skaper avvik? Er det enkelte saksbehandlere som har bedre eller dårligere utfall når det gjelder sosioøkonomiske variabler enn andre? Har en sosionom fra OsloMET bedre suksessrate enn en barnevernspedagog fra Østfold i å myndiggjøre foreldre og barn til å skape et godt liv?

LES OGSÅ:  Halvparten strøk på juss i barnevern

Vi vil også kunne identifisere om det er aspekter ved ledelsesstilen hos mellom- og toppledere, både på barnevernskontoret og hos tilhørende tjenester, så som NAV, og den politiske ledelsen, som påvirker resultatene.

Det å identifisere menneskelige og systemiske faktorer som er problembærere er en start. Men konkret handling er også nødvendig.

Som nevnt over, så er det store utfordringer med institusjoner og med fosterhjem. Vi vet også fra adoptivbarna at trangen til å ha kjennskap til biologisk familie er en sterk drift.

Så la oss tenke annerledes når det gjelder institusjoner. 

Si at en foreldre har et rusproblem. I stedet for å sende barna på institusjon mens foreldrene behandles på en annen institusjon, skap en nabobolig. 

I en leilighet får barna omsorg. I den andre får foreldrene rusbehandling. Når foreldrene er klare, og barna ønsker det, kan det være samvær. I tillegg så åpner dette opp for familieterapi, gjerne etter Åpen Dialog-modell (Seikkula).

Barnevernet har vært innom mange trender. Akkurat nå virker den rådende å være «traumebevissthet». 

Hva er faren med en slik modell?

Rett og slett at vi glemmer det motsatte perspektivet. Hva er styrken til barn og voksne, hva skaper resiliens, hvordan myndiggjør vi foreldre til å gi god omsorg – og hva er egentlig «god omsorg» og «barnets beste»?

Her kan vi få hjelp i et nytt rammeverk, utviklet av en gruppe fra Storbritania, ledet av psykologene Mary Boyle og Lucy Johnstone.

Det kalles «Makt-Trussel-Mening-Rammeverket» med undertittelen «Et alternativ til psykiatrisk diagnostikk».

LES OGSÅ:  Jente (13) rømte fra barnevernsinstitusjon: Pågrepet av politiet

MTMR stiller følgende spørsmål:

«Hva har skjedd med deg?» (Hvordan påvirker makt livet ditt?»

«Hvordan påvirket det deg?» (Hvilke trusler utgjorde det?)

«Hvordan forsto du det?» (Hvilken mening tillegger du det som har skjedd med deg?)

«Hva måtte du gjøre for å klare deg gjennom det?» (Hvilke trusselresponser bruker du?)

«Hva er dine sterke sider?» (Hvilken tilgang til maktressurser har du?)

… og for å forene alt det ovenstående: «Hva er din historie?»

(Boyle, M. Johnstone, L. Norsk oversettelse 2024 ved Trond F. Aarre. S. 44)

De som får en fornemmelse av Foucault når de leser det som står over, er ikke på ville veier. Han utfordret den rådende forståelsen – diskursen – om at makt var eid av enkeltindivider eller grupper, eller er lokalisert til enkelte steder, og utfordret oss til å se på hvordan skjulte former for makt skapte sosiale normer og standarder. Vi har mange slike fenomener i vårt samfunn – så som kjønnsidentitetsdebatten/Pride, konfliktene mellom forskjellige religioner og kulturer m.m.

MTMR utfordrer oss til å gå inn i en narrativ tolkning. Til å søke etter forklaringer, ikke merkelapper – bort fra Kvellomodellens skjemavelde og inn i en holistisk modell, hvor foreldre og barns forståelse av situasjonen er sentral for å finne effektive tiltak. 

Modellen til Kvello er i utgangspunktet sunn, i og med at den er basert på tverrfaglige team som ser på barna i systemet. Slik som Urie Bronfenbrenner utfordret oss til.

Men den glemmer et av Bronfenbrenners hovedpoeng: alle mennesker trenger å ha noen som alltid står i dets hjørne. 

La oss gjøre barnevernet om til den hjelpeinstansen våre borgere trenger.

Fra https://ue.land/en-melding-og-du-er-barnlos/

Om skribenten: Håkon Rian Mancient Ueland

Barnevernspedagog og terapeut.

Anbefalt for deg