Jeg ønsker med dette å rette oppmerksomhet mot en praksis som ofte benyttes i rettssystemet i saker som omhandler barnevern og omsorgsovertakelse. Det gjelder bruken av begrepet tilknytning som begrunnelse for å la barn forbli hos fosterforeldre, med den hensikt å skape «ro til å knytte seg».
Dette argumentet fremstår som lite faglig forankret, da tilknytning i seg selv ikke er et eksklusivt bånd mellom barn og én omsorgsperson eller ett hjem. Barn har en naturlig evne til å utvikle tilknytning til flere personer samtidig – som besteforeldre, onkler, tanter, søsken, lærere, venner og kjærester. Tilknytning er en prosess som skjer i ulike relasjoner, over tid, og under trygge og støttende rammer. Å bruke «tilknytning» som et isolert argument for å begrunne varig plassering, uten å se det i en større sammenheng, er derfor faglig problematisk.
Det er også viktig å løfte frem foreldreperspektivet. Tvangsflytting av barn skaper dype sår, frykt og traumer – både hos barn og foreldre. Foreldre som opplever å miste sine barn under påskudd av at “ro til tilknytning” er viktigere enn gjenforening, føler ofte at deres egen verdi og kjærlighet blir ignorert. De opplever seg fratatt retten til å være omsorgspersoner, til tross for at de har en naturlig plass i barnets liv.
Hva er det faglige grunnlaget?
Dette reiser viktige spørsmål: Hvilket faglig grunnlag ligger egentlig til grunn for å hevde at barnet må få «ro til å knytte seg» til fosterforeldre? Og hvem bestemmer at barnets andre tilknytningsbånd ikke er like viktige?
I møte med barnevernets praksis opplever mange foreldre at det finnes en ukultur preget av fastlåste holdninger. De som forsøker å utfordre praksisen faglig, møtes ikke sjelden med motstand, mistenkeliggjøring og i noen tilfeller aggressivitet. Dette vitner om lav mentaliseringsevne og liten vilje til refleksjon og dialog. Det virker som enkelte aktører i barnevernet på forhånd har bestemt seg for en løsning – og tolker alt i lys av denne konklusjonen, uten å åpne for nyanser eller reell vurdering av barnets beste.
En praksis som ikke tåler faglig etterprøving eller refleksjon, reiser alvorlige spørsmål om legitimitet. Dette handler ikke om å svekke barnets rettssikkerhet – tvert imot. Det handler om å sikre at barnets beste faktisk vurderes helhetlig, og at foreldreskap ikke fratas uten et solid og gjennomtenkt faglig grunnlag.
StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Klikk her for å se hvordan du kan støtte oss. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.
