På overflaten ser alt ut til å være under kontroll. Barnevernet – systemet som skal beskytte og hjelpe barn i sårbare situasjoner – presenteres som en trygg institusjon. Men virkeligheten under overflaten er en annen.

Som et isfjell, viser systemet kun en liten, polert del av seg selv til offentligheten. Det som ligger under, bunnen av helvete, er de skjulte skandalene: overgrep, svik og dyp urettferdighet mot de barna det skulle beskytte.

En overflate av illusjon

På toppen av isfjellet sitter makthaverne og styrer systemet. De prater om reformer, evalueringer og tilsyn. De gir inntrykk av et barnevern som er moderne og rettferdig, en institusjon som setter barnas beste først. Men disse løftene er som tynn is – de sprekker ved nærmere undersøkelse.

Etter flere rystende avsløringer av seksuelle overgrep mot barn plassert i barnevernsinstitusjoner, etterlyser nå Sivilombudet kulturendring. Men hva betyr egentlig dette? Kan noen enkle justeringer i holdninger og rutiner rette opp i et system som tillater overgrep mot barn i sin omsorg?

Bunnen av helvete

Under overflaten finnes det ingen trygghet. Her er barna overlatt til et system som svikter igjen og igjen. Det er rapporter om barn som blir utsatt for overgrep i barnevernsinstitusjoner – barn som allerede har opplevd traumer og blitt revet bort fra sine familier. I stedet for å få omsorg og støtte, blir de kastet inn i en virkelighet som er verre enn den de kom fra.

Dette er bunnen av helvete. Det er et sted hvor profitt går foran barns sikkerhet, hvor svikt aldri blir ansvarliggjort, og hvor overgrep får fortsette i skyggene. Dette handler ikke bare om enkeltstående tilfeller – det er et symptom på et system som er fundamentalt ødelagt.

En utilstrekkelig respons

Sivilombudet etterlyser en kulturendring. Men hva hjelper det å endre kulturen i et system som allerede er råttent fra innsiden og ut? Dette er ikke et spørsmål om holdninger – det er et spørsmål om strukturer, ansvar og verdighet.

Kulturendring er en start, men det er på langt nær nok. Vi må grave dypere, for bunnen av dette helvete ligger langt under isfjellets overflate.

Vi kan ikke lenger ignorere det skjulte

Barnevernet er ikke lenger et symbol på beskyttelse. Det er blitt et monument over svik. De avsløringene vi ser i dag er kun toppen av isfjellet.

Hvor mye verre må det bli før vi som samfunn sier stopp? Hvor mange flere barn må lide før politikerne tar ansvar?

Dette må gjøres:

• Ansvarliggjøring: Alle overgrepssakene må granskes, og de som har tillatt dette, må stilles til ansvar – uansett hvor høyt oppe i systemet de sitter.
• Fullstendig reform: Barnevernet må bygges opp fra grunnen av, med fokus på barnas trygghet og rettigheter, ikke på byråkrati og profitt.
• Økt tilsyn: Barnevernsinstitusjoner må underlegges uavhengige kontrollorgan som sikrer at slike skandaler aldri skjer igjen.
• Rettferdighet for ofrene: Barn som har blitt utsatt for overgrep, må få erstatning og omfattende støtte for å bearbeide sine traumer.
  Nok er nok!

Dette er ikke bare en skandale – det er en nasjonal tragedie. Barnevernet, som skulle være en trygg havn, har blitt et helvete for mange barn. Politikerne må slutte å feie dette under teppet. Vi trenger handling, ikke flere rapporter.

Dette isfjellet må smelte, og det må begynne nå. Vi skylder barna våre en fremtid uten frykt. Nok er nok.