Etter Shada-saken er det ikke lenger mulig å late som om norsk barnevern bare har “utfordringer”. Dette handler ikke om små feil. Dette handler om et system i dyp krise.

Et system som igjen og igjen svikter barna det er satt til å beskytte — og som altfor ofte reagerer hardere på kritikk enn på selve tragediene.

Systemet fortsatte skade Shada

Shada døde etter år med uro, flyttinger og belastninger under offentlig omsorg. Fagfolk beskrev hvordan gjentatte flyttinger og adskillelse fra søsknene hennes var sterkt skadelig. Likevel fortsatte systemet. Ingen stoppet katastrofen før det var for sent.

Men det som gjør saken enda mørkere og mer ubegripelig, er det som skjedde etter døden.

Brødrene hennes fikk ikke engang komme i begravelsen til sin egen søster.

Tenk hvor brutalt og umenneskelig det er. Et barn dør under statens omsorg — og søsknene får ikke ta farvel. Ikke stå ved graven. Ikke sørge sammen. Ikke holde rundt hverandre i det mørkeste øyeblikket et menneske kan oppleve. Et system som allerede hadde revet familien fra hverandre fortsatte å kontrollere og splitte dem selv etter døden.

Det er vanskelig å forestille seg noe mer kaldt.

Jobber du med barnevern må du opptre som et menneske

Dette er grunnen til at så mange mennesker reagerer med raseri mot barnevernet. Fordi dette ikke lenger handler om “rutiner” eller “vurderinger”. Det handler om mangel på menneskelighet. Om et system som altfor ofte virker mekanisk, følelsesløst og totalt frakoblet barns psykologi, sorg og behov for trygghet og familie.

Og samtidig virker det som kritikken er det systemet tåler aller dårligst.

Når mennesker reagerer med sinne og fortvilelse etter at barn dør under offentlig omsorg, flyttes fokuset altfor ofte over på dem som kritiserer. Som om problemet er at folk roper høyt — ikke at barn faktisk blir ødelagt.

For Shada er ikke alene.

Tamima Nibras Juhar ble drept på Kampen mens hun jobbet alene natt på et tiltak for ungdom under barnevernets ansvar. I etterkant kom det fram alvorlig kritikk mot oppfølgingen og sikkerheten rundt institusjonen. Oslo kommune fikk kritikk for brudd på regelverk og manglende risikovurderinger.

I Stavanger ble en 17-åring dømt til forvaring etter å ha vært involvert i ekstrem kriminalitet og tilknytning til svenske Foxtrot-nettverket mens han bodde på barnevernsinstitusjon. En ungdom under offentlig omsorg ble en del av brutal organisert kriminalitet.

Og så kom Bislett-saken. Ungdommer med tilknytning til barnevernsinstitusjoner ble koblet til granatangrep og ekstrem vold i Oslo. Barn og unge som skulle være under beskyttelse havnet i miljøer preget av våpen, eksplosiver, rus og organisert kriminalitet.

Forferdelige konsekvenser av barnevernet

Dette er ikke tilfeldigheter. Dette er et mønster. Et mønster av barn som flyttes rundt som problemer ingen vil ha ansvar for. Et mønster av barn som mister all tillit til voksne.

Et mønster av rus, vold, overgrep og kriminalitet. Et mønster av ansatte som slutter fordi de ser at systemet ikke fungerer. Et mønster av byråkrater som snakker om prosedyrer mens barn brytes ned psykisk.

Og konsekvensene varer ofte livet ut.

Altfor mange tidligere barnevernsbarn sliter med alvorlige psykiske lidelser, traumer, rusproblemer og langvarig uførhet. Mange forteller om PTSD, depresjon, angst og en følelse av å ha blitt sviktet av alle voksne rundt dem. Barn som skulle få hjelp, går ut av systemet med enda større skader enn da de kom inn.

Norge har også fått omfattende internasjonal kritikk for barnevernet, og staten er dømt flere ganger i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på menneskerettighetene i barnevernssaker. Flere av dommene har handlet om manglende familiegjenforening og alvorlige inngrep i familieliv uten tilstrekkelig grunnlag.

Likevel fortsetter systemet å beskytte seg selv.

Hva slags omsorg er dette når barn dør under statens ansvar, søsken splittes selv i døden, ungdom rekrutteres til organisert kriminalitet og tidligere barnevernsbarn lever resten av livet med traumer og psykiske skader?

Vi kan ikke akseptere flere Shada-saker

Hva slags samfunn aksepterer dette? Barnevernet trenger ikke flere glansede rapporter eller nye ord fra politikere som lover “bedring”. Det trenger en total reform.

Institusjoner må granskes uavhengig. Barn må få stabile voksne og færre flyttinger. Familier må behandles med menneskelighet. Varslere må høres. Kompetansekravene må skjerpes dramatisk.

Og ingen barn må noen gang igjen oppleve å bli fratatt retten til kjærlighet, trygghet og familie — verken i livet eller i døden.

For når et system splitter søsken selv etter at et barn er dødt, da handler det ikke lenger bare om svikt.

Da handler det om et system som har mistet sin menneskelighet.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe.

Husk også å del sakene på sosiale medier! Vi er på flere sosiale plattformer, se hvordan du kan følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.