Siden år 2000 har antallet ansatte i det norske barnevernet skutt i været – fra rundt 2 200 årsverk til over 7 300 i 2023. Dette er en tredobling på bare to tiår.

Man skulle tro at denne enorme veksten hadde revolusjonert systemet til det bedre, men virkeligheten forteller en annen historie.

Hvorfor denne veksten?

Har Norge virkelig blitt et så dårlig sted å være forelder siden år 2000? Eller er det snarere slik at barnevernet har funnet stadig flere “problemer” å løse?

Det kan virke som om systemet har blitt sitt eget viktigste prosjekt – hvor løsningen alltid er mer inngripen, mer makt og, selvfølgelig, flere ansatte.

“Barnas beste”?

Vi hører stadig om barnevernets misjon om å handle “for barnas beste”, men hvor ofte ser vi faktisk bevis for det? I stedet for å bygge familier opp, virker systemet mer opptatt av å rive dem fra hverandre.

Den enorme veksten i antall ansatte har ikke ført til færre kriser eller lykkeligere barn – snarere ser vi flere historier om traumer og urettferdighet. Kanskje “barnas beste” har blitt en praktisk unnskyldning for å ekspandere systemets makt.

Hva med løsninger som faktisk hjelper?

Hvis barnevernet virkelig var opptatt av å løse problemene, hvorfor brukes det ikke flere ressurser på forebygging og støtte til familier før ting går galt? Eller er det rett og slett for lite dramatisk for et system som trives på kriser?

Kanskje er det mer lønnsomt å drive et apparat som stadig finner “nye saker” enn å faktisk hjelpe familier til å klare seg selv.

Er dette et system som har gått amok?

Med over 7 300 ansatte i 2023 er det lett å spørre seg: Hvor går grensen? Når slutter barnevernet å vokse, og begynner det heller å løse problemer på en effektiv og human måte? Det virker som om systemet har blitt en selvgående maskin som rettferdiggjør sin egen eksistens ved å eskalere situasjoner fremfor å håndtere dem.

Det er på tide å spørre: Trenger vi et barnevern som primært fungerer som en vekstbransje for byråkrater, eller trenger vi en total reform som setter barn og familier først – uten at “barnas beste” bare blir en tom floskel? Kanskje det beste vi kan gjøre for barna er å ta en lang, hard titt på om dette systemet i det hele tatt bør eksistere i sin nåværende form.