Et barn som blir tatt av barnevernet, og det senere viser seg å være feil, blir aldri det samme igjen.
Tilliten til foreldrene – de som skulle være deres trygge havn – rives brutalt vekk. Barnevernet skaper et vakuum av frykt, usikkerhet og forvirring som barnet aldri kan slippe unna. Og hva får de til slutt? En kald, formalistisk BEKLAGELSE, som om det noensinne kan rette opp uretten.
Dette skjer med hele 50% AV SAKENE, og systemet fortsetter som om dette er helt normalt. Normalt? Virkelig? La oss se på hva disse “feilene” egentlig innebærer:
UOPPRETTELIG SKADE:
TILLITSBRUDD: Barnet mister troen på foreldrene sine og føler seg forrådt.
TRAUMER: Tvangsomsorg skaper traumer som ofte varer livet ut.
IDENTITETSTAP: Barnet mister sin tilknytning til familie og kultur, som ikke kan erstattes.
PSYKISKE PROBLEMER: Angst, depresjon og mistillit til verden er vanlige konsekvenser.
SVEKKET FREMTID: Mange av disse barna får problemer med relasjoner og stabilitet som voksne.
Men ja, si det bare med meg: “Beklager!” En liten formalitet i et brev. Kanskje til og med en klapp på skuldra? Takk, barnevernet, for at dere tok feil og ødela en barndom – men dere har jo så mye å gjøre, stakkars!
Hvordan kan det være akseptabelt at halvparten av alle saker fører til dette? Hvor er ansvaret? Hvor er de som skal stå til rette for denne systematiske ødeleggelsen? Det er ikke bare feil, det er en SKANDALE av ubegripelige proporsjoner. Nok er nok!
