
I år markerer vi 80 år siden frigjøringen av Auschwitz, en påminnelse om hvordan statlige institusjoner kan misbrukes til å påføre ufattelige lidelser når makt går hånd i hånd med arroganse, fordommer og systematisk urettferdighet.
Selv om Holocaust var et ufattelig unikt folkemord, finnes det i dag paralleller i hvordan moderne institusjoner kan ødelegge liv når de handler uten ansvarlighet, ydmykhet og respekt for enkeltmenneskets verdighet.
Et system som ødelegger familier
Barnevernet i Norge har blitt et eksempel på hvordan gode intensjoner kan bli pervertert til et system som påfører uopprettelige skader.
Bak institusjonens fasade av “barnets beste” skjuler det seg en mørk virkelighet: en maskin som river familier fra hverandre, ofte uten tilstrekkelig bevis, og som fungerer i et lukket, ugjennomsiktig system.
Maktmisbruk i barnevernet
Barnevernet har lenge hatt et rykte for å opptre som en stat i staten. Familier, særlig fra minoritetsbakgrunn, opplever å bli mistenkeliggjort og umyndiggjort basert på kulturelle forskjeller, språklige misforståelser eller stereotype oppfatninger.
I mange tilfeller har foreldrene blitt behandlet som kriminelle, selv uten klare bevis for omsorgssvikt. Dette er ikke barnevern – det er statlig overgrep.
Barn tas grunnet “synsing” og blir overgrepet
Barn blir fjernet fra sine hjem på grunnlag av subjektive vurderinger fra barnevernsansatte, ofte basert på tvilsomme tolkninger av foreldres oppdragelsesmetoder eller kulturelle praksiser.
Når barna først er fjernet, blir de ofte plassert i fosterhjem eller institusjoner der omsorgen kan være langt verre enn den de fikk hjemme. Mange barn har blitt utsatt for overgrep, forsømmelse og traumer i systemets “omsorg”.
Systemet nekter på feil
Det største problemet med barnevernet er kanskje ikke bare feilgrepene, men mangelen på ydmykhet og ansvarliggjøring. Systemet fungerer som en lukket sirkel: ansatte som begår feil blir sjelden holdt ansvarlige, og foreldre som forsøker å få barna tilbake møter et uoverkommelig byråkrati.
Det norske rettssystemet, som burde være en balanserende kraft, støtter barnevernet ukritisk i de aller fleste saker, til tross for klare brudd på rettsstatens prinsipper.
Internasjonal kritikk
Norge, som ofte skryter av sin menneskerettighetsforpliktelse, har blitt kritisert av både Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og FN for sitt barnevernssystem.
Det faktum at Norge, et land med et selvbilde som en moralsk leder i verden, er overrepresentert i saker for EMD, bør være et varsko.
Hvordan kan et system som påstår å sette barnets beste først, bli anklaget for brudd på grunnleggende menneskerettigheter? Svaret ligger i systemets fundamentale arroganse: troen på at staten alltid vet best.
En fremtidig markering
Akkurat som vi i dag ser tilbake på Auschwitz som et mørkt kapittel i historien, vil det en dag komme en tid da vi ser tilbake på barnevernet med skam.
Når nok historier om ødelagte familier og traumatiserte barn kommer frem, vil vi måtte stille spørsmål: Hvordan kunne dette skje i et av verdens mest velstående og “rettferdige” land?
Denne markeringen vil ikke være behagelig, men den vil være nødvendig. Familiene som har lidd under barnevernets jernhånd, fortjener ikke bare en unnskyldning – de fortjener rettferdighet.
Det er på tide at Norge innser at makt uten ansvarlighet er farlig, uansett hvor gode intensjonene er. Hvis vi virkelig har lært noe fra historien, må vi tørre å erkjenne feilene vi gjør i nåtiden – før det er for sent.
StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet! Klikk her for å se hvordan du kan støtte oss.