Tvangssterilisering av tatere, deportasjon av jøder, krenkelser av samer og sigøynere, lobotomeringer, barnehjem. Norges tradisjon innen krenking av menneskerettigheter er horribel. Og lang.

Man kunne faktisk skrevet en bok om emnet. Og det har noen gjort. Boken Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814-2014 utgitt i 2014 er en katalogisering av overgrep, forfølgelse og intoleranse i den norske stats navn – ført i pennen av en menneskerettighetsjurist og en statsviter.

Bokas sterkeste del omhandler norske overgrep mot jøder, andre minoriteter og annerledeshet generelt. Barnevernets begredelige historie er også beskrevet i flere bøker.

Mishandling av barn siden 1646

Barnevernets historie starter allerede i 1646 med etableringen av et Manufakturhus i Bergen der barn skulle få oppdragelse. Dette spredde seg til resten av landet med tukthus, der barn skulle straffes for bli bedre borgere. Tukthusene fikk bestå til slutten av 1800-tallet, stadig med barn som innsatte.

Fra slutten av 1800-tallet fikk misjonsorganisasjonen Norsk misjon blant hjemløse, stiftet av sokneprest Jakob Walnum, «carte blanche» fra regjeringen til kidnappe romanibarn fra sine foreldre og plassere dem på barnehjem for at de skulle fornorskes. De skulle tas fra foreldrene så tidlig som mulig, målet var at de ikke skulle huske foreldrene eller kulturen de var en del av.

Forløperen tl Barnevernloven kom allerede i 1896 med Vergerådsloven som skulle forene skole- og kriminalpolitikken. Barna skulle skoleres med isolasjon og straff.

Det viktigste tiltaket var mot foreldre som etter statens syn forsømte sine barn. Slike barn kunne settes bort i fosterfamilier, barnehjem eller skolehjem. Barna var av lovgiverne i forkant kalt for “fordervede elementer” og “sædeligt smittestoff”. Kunne man i tillegg stemple barn som “åndssvake” fikk fosterhjemmene mer penger. Denne funksjonen er idag overtatt av en Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

Kommunale vergeråd skulle etter denne loven føre tilsyn med barnas oppvekstsvilkår, det som i dag er forløperen til Barnevernsnemnda. Tradisjonen lever videre.

Skandale etter skandale

I 1907 kom boken “Under loven” som beskrev en voldsom brutalitet mot barna, til offentlig forferdelse, men systemet fikk overleve. I 1926 var det utrolige 6.181 barn tatt i en befolkning på ca 2,7 millioner.

I 1939 kom boken “De vergeløse” som også ble filmatisert, og igjen ble Norge sjokkert. Nok en gang ble det erkjent at det norske politikken om vern av barn var totalt feilslått og at noe måtte gjøres.

I 1953 ble Vergerådsloven erstattet med Lov om barnevern. Den største svakheten i Barnevernloven var at barnevernet kom i en rollekonflikt, man skulle både være et hjelpeorgan og et organ som avgjorde tvangssaker. Dette har bestått helt til i dag.

Etter forferdelige behandling av barn i barnehjem ble avslørt måtte barnevernet til slutt innse at fosterhjem var noe bedre. Men etter utallige avsløringer av misbruk av barna i fosterhjem måtte barnevernet til slutt innrømme at fosterhjem i slekt var litt bedre.

I 1992 ble det vedtatt en ny lov som opprettet Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, forløperen til Barnevernsnemnda, angivelig for å “bedre rettsikkerheten”, men i forarbeidene til loven omtales barn av alenemødre, innvandrere og syke foreldre som “særlig sårbare barn”. Med andre ord kidnapping av barn på grunnlag av kvinneundertrykkelse, rasisme og utstøting av mennesker på grunn av helse.

Etter mange stygge resultater at kidnapping av “større” barn, fant barnevernet tydeligvis ut at de skulle stjele barn tidligere. De husker ikke mamma og pappa like godt og rømmer sjeldnere. De groteske resultatene skylder man ofte på foreldrene.

I 2001 oppnevnte Fylkesmannen i Hordaland et etterforskningsutvalg som undersøkte forholdene på barnehjem og lignende institusjoner i Bergen i perioden 1954-1980. Utvalget fant at svært mye dokumentasjon var fjernet, men konkluderte med at mange barn hadde vært utsatt for vanskjøtsel, omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep.

I NOU 2004: 23 «Barnehjem og spesialskoler under lupen – Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980», ble funnene i Bergen erkjent å være landsdekkende – og hårreisende. Kompensasjoner har etter hvert kommet opp i milliardbeløp.

Utbredt bruk av isolasjon, tvang og tortur foregår i den dag i dag i norske fosterhjem og i norske barnevernsinstitusjoner.

Barnevernet ignorerer sin egen historie

Barnevernet prøver å sole seg i illusjonen om at de redder barn, men de har ignorert sin egen historie, selvmordstatistikk, utallige skandaler i media og forkastet solid vitenskap om biologisk tilknytning, isolasjon og mental tortur.

Stjeling av familienes barn er ikke et uttrykk for velferdsstat, men for at staten begår overgrep. Selvmord i barnevernet og ildspåsettelser av barnevernsinstitusjoner bare understreker dette.

Når skal det såkalte barnevernet oppdage den sammenfallende forskningen som viser at naturens orden fungerer best: barn skal ikke stjeles fra familiene hvor barna har gode nok prognoser.

Men fortsatt setter barnevernet ned barns prognoser. Nå dømmes barnevernet også i menneskerettighetsdomstolen (EMD). Når skal de oppdage at flertallet av barna de kidnapper har det best hjemme? Kanskje er det skammen over å være involvert i menneskehandel som holder igjen?

Oppgjørets time

Hvorfor var det ikke Redd Barna, Barneombudet eller Norges institusjon for menneskerettigheter som avslørte at Norge fortsatt driver med menneskerettighetsbrudd mot barn og familier i regi av det såkalte barnevernet? Er det pengene fra staten som korrumperer?

Makt og penger er såpass avhengighetsdannende at det såkalte barnevernet aldri vil respektere menneskerettigheter. De må tvinges.

Historien om barnevernet vil for alltid kaste mørke skygger over vår tid. Det er snakk om titusenvis av ofre. Historiens dom blir like hard som andre offentlige overgrep som heksebrenning, slaveri og konsentrasjonsleire.

Å utsette oppgjøret med barnevernet vil bare gjøre det verre.

Kilder: Arild Holta, KK, Om barnevernet.