Mens verden rystes av avsløringer om pedofile nettverk på internett, er det én virkelighet som sjelden når offentlighetens lys: barnevernets rolle i denne skandaløse strukturen.
Barnevernet, en institusjon som angivelig skal beskytte våre mest sårbare, har gang på gang blitt koblet til en urovekkende overrepresentasjon av pedofile innenfor sine rekker. Dette er en ubehagelig sannhet som mange politikere og medier unngår, i frykt for å rive opp samfunnet og kaste landet ut i et kaos av mistillit og opprør.
Internettets groteske speil
Internett er en arena hvor pedofile nettverk blomstrer, skjult bak lag av anonymitet og kryptering. Daglig avdekkes saker der barn blir grovt utnyttet, og ofte viser det seg at disse overgrepene har røtter i institusjoner som skulle beskytte dem.
Barnevernet, som ofte fjerner barn fra ustabile hjem, har dessverre blitt en kilde til denne mørke handelen.
Rapporter fra både nasjonale og internasjonale organisasjoner viser at barn i barnevernet er overrepresentert blant ofre for overgrep og menneskehandel. Dette er ikke tilfeldig. Overgripere søker seg bevisst til systemer der de kan utøve sin makt og skjule sine handlinger bak et dekke av autoritet og «omsorg».
Hvorfor ties det?
Politikernes taushet i møte med slike avsløringer er øredøvende. I stedet for å prioritere grundige undersøkelser og reformer, ser vi et system som forsvarer seg selv med lover om konfidensialitet og taushetsplikt. Resultatet er en kultur av stillhet, der barnas lidelser undertrykkes for å beskytte institusjonens rykte.
Denne stillheten er med på å styrke det nettverket av utnyttelse som internett allerede har gjort til en global epidemi. Barna, som allerede er fratatt sine familier og trygghet, blir ofre for en ond sirkel av overgrep og utnyttelse.
Hvordan kan dette fortsette?
Mangelen på tilsyn og kontroll innen barnevernet gjør det mulig for overgripere å operere ustraffet. Systemet mangler ikke bare ressurser, men også vilje til å se innover og erkjenne egne feil.
Dette er ikke bare et problem for Norge – det er et globalt fenomen, men nettopp derfor er det desto viktigere at vi starter med å feie for vår egen dør.
Hva må gjøres?
Hvis vi ønsker et samfunn der barn faktisk er trygge, må vi kreve mer enn bare overfladiske reformer. Barnevernet må underlegges en fullstendig granskning, der uavhengige aktører får makt til å avdekke, etterforske og straffeforfølge overgrep.
Politikerne må slutte å beskytte et system som svikter. Det kreves mot å erkjenne at en institusjon som er ment å være grunnleggende for vår humanitet, kan være en kilde til så mye smerte. Bare når sannheten kommer frem i lyset, kan vi begynne å gjenoppbygge tilliten – og virkelig beskytte barna.
