Barnevernet har gjennom flere tiår utviklet seg fra å være en beskyttende instans for utsatte barn til å bli en omfattende og til tider kontroversiell industri.

Denne “industrien” har vokst gjennom statlig støtte, økt byråkratisering og økonomiske insentiver som i mange tilfeller har gjort omsorgsovertakelser til en lukrativ virksomhet. Nå ser vi imidlertid tegn til at systemet utfordres – ikke bare av enkeltindivider og familier, men også av internasjonale domstoler, kritiske røster og en voksende folkelig skepsis.

Veksten av barneverninsdustrien

Barnevernet, som skulle være en trygghet for barn i ekstreme situasjoner, har blitt en maskin med økonomiske interesser i sentrum. Systemet preges av en maktfordeling der pengestrømmer og lokale prioriteringer ofte trumfer barnas og familienes beste.

“Money makers” i kommunene: Hver kommune i Norge har personer som sitter med betydelig makt til å avgjøre barnevernssaker, og ofte er økonomiske hensyn en del av vurderingen. Mange av disse aktørene er involvert i et system som på overflaten fremstår som rettferdig, men der beslutningene ofte er sterkt påvirket av økonomiske interesser.

ROBEK-lista

En nøkkel til å forstå hvorfor barnevernet opererer som det gjør, kan ofte finnes ved å følge pengene. På regjeringens ROBEK-liste (Register om betinget godkjenning og kontroll) finner man kommuner med dårlig økonomi som er underlagt streng statlig kontroll. Disse kommunene må balansere budsjettene sine, og omsorgsovertakelser kan bli en økonomisk fordel for dem, da staten dekker store deler av kostnadene for barn i institusjon.

“Follow the money” er en gylden regel – og det gjelder også i barnevernets industritenkning.

Konsekvensene av industrialiseringen

Når økonomiske insentiver blir en drivkraft, lider menneskene systemet skulle beskytte.

Stigma og kontroll: Familier, ofte fra minoritetsbakgrunn eller lavinntekt, opplever uforholdsmessig stor risiko for inngrep. Dette kan være del av et større mønster der svakere grupper er mer utsatt for systemets økonomiske prioriteringer.

Fokus på omsorgsovertakelse: I stedet for å satse på forebyggende tiltak og støtte til familier, ser vi at omsorgsovertakelser har blitt en standardløsning. Dette er en prosess som innebærer store kostnader – og store inntekter for private aktører og institusjoner.

Barnevernet faller på egne feil

De siste årene har barnevernets praksis møtt kraftig motstand, både nasjonalt og internasjonalt.

Internasjonal kritikk: Gjentatte dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har avdekket brudd på familierettigheter i Norge. Mange av disse sakene peker på manglende respekt for familiebånd og en altfor aggressiv tilnærming fra barnevernet.

ROBEK-kommuner under lupen: Mange kommuner på ROBEK-lista har fått kritikk for sin håndtering av barnevernssaker, der økonomiske hensyn ser ut til å være en underliggende faktor. Når økonomisk gevinst går foran barnas beste, skades tilliten til hele systemet.

Økt folkelig misnøye: Flere familier står frem med historier som avslører hvordan systemet kan misbrukes. Dokumentarer og debatter har belyst hvordan barnevernet ikke alltid handler i barnas interesse, men ofte etter økonomiske eller byråkratiske hensyn.

En ny retning

At barnevernet nå utfordres på flere fronter, er et tydelig signal om at systemet ikke fungerer som det skal. Samtidig åpner denne kritikken for muligheten til en nødvendig reform.

Fokus på forebygging: I stedet for å industrialisere omsorgsovertakelser, må barnevernet satse på forebygging og støtte til familier som sliter.

Økonomisk transparens: Økt åpenhet rundt økonomiske prioriteringer i kommunene er essensielt. ROBEK-lista og lignende verktøy må brukes for å avsløre hvor økonomi overstyrer barnas beste.

Kulturell sensitivitet: Barnevernet må også jobbe for å forstå familienes ulike kulturelle og sosiale kontekster, slik at inngrep ikke baseres på misforståelser eller fordommer.

Når vi følger pengene, blir det tydelig at systemet har feilet mange familier. Det er på tide at Norge tar et oppgjør med barnevernet som industri og reformerer systemet til å bli en humanitær, familieorientert og rettferdig instans som virkelig setter barnas beste først. Dette er ikke bare en nødvendighet – det er en moralsk forpliktelse.