Den europeiske menneskerettsdomstolen har kommet til at den norske staten ved domstolene og barnevernet gang på gang har brutt lovene når de har tatt foreldrene fra barn, og omvendt.

Det har blitt mange rettsavgjørelser mot den norske staten siden 1990-tallet. Den første dommen fastslo at staten hadde brutt menneskerettighetene til en liten familie fra Bergen.

Ikke formildende at kidnappingen er “godkjent”

Flere kaller det staten gjør mot mange familier “kidnapping”, og har blitt kritisert for det. Men å ta barn fra familier, og familier fra barn, i strid med lovene, men likevel godtatt av norske domstoler, er ikke det kidnapping?

Det er ikke noen formildende omstendighet at kidnappingen er gjennomført som ledd i myndighetsutøvelse og godkjent av domstolene. Tvert om. Det gjør overgrepet mer alvorlig at det er utført av statsmakten og godkjent av domstolene.

Kidnappet 28 barn hver uke

I 2018, med norske domstolers eller barnevernsnemnders ukritiske samtykke, tok barnevernet ca. 28 barn fra norske familier med akuttvedtak hver eneste uke. I tillegg ble barn overtatt med en litt mindre tvilsom prosedyre. Trolig er det i de fleste tilfellene brudd på barns og foreldres rettigheter etter norske lover og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

De færreste barn og foreldre har krefter, penger og forbindelser til å anke norske rettsavgjørelser til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og få sin rett der. Dommene mot norske domstolers avgjørelser i Menneskerettsdomstolen er trolig toppen av et isfjell av menneskerettsbrudd fra staten ved domstolene, barnevernsnemndene, barnevernet og kommunene.

Ingen rettssikkerhet

Erkjennelsen om at noe må gjøres sprer seg nå langsomt i mediene, politikken og folket. I 2020 hadde Stortinget etter forslag fra Arbeiderpartiet enstemmig vedtatt at regjeringen må utrede rettssikkerheten i beslutningsprosessene i barnevernssaker: “Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.”

Det er den gjennomgående svikten i barns og foreldres rettssikkerhet fra begynnelse til slutt i barnevernssaker som er forklaringen på mange av nederlagene for den norske staten i Menneskerettsdomstolen.

Uakseptabelt at ikke noe gjøres

De uakseptable forholdene er utredet og avslørt gang på gang av statlige utvalg, bekreftet av nyhetsmedier og lokale undersøkelser over hele landet, uten at Stortinget, regjeringene, påtalemyndigheten, kommunestyrene og domstolene til nå har grepet avgjørende inn.

Skammen over de mange bruddene på barns grunnleggende rettigheter, møtes stort sett med taushet, usynliggjøring, bortforklaring, bagatellisering eller andre hersketeknikker fra myndighetene og de fleste av de folkevalgte som er valgt av folket til å passe på at statsmakten og kommunene følger lovene.

Professor Hans-Jørgen Wallin Weihe fra Høgskolen i Innlandet, som i et intervju med Fri Fagbevegelse hevdet at det er en myte at den norske staten kidnapper barn, er derfor ikke alene om å bortforklare og underkjenne kritikken mot norsk barnevern og domstolers behandling av barn og familier.

Folk som bryr seg er opprørte

De mange som bryr seg om barn og barns rettigheter, de ser, forstår og opprøres. Og en dag sprekker trollet.

Hele den norske makteliten burde rødme i dyp skam, når norske foreldre og barn må til en europeisk domstol i en fransk by for å få den retten de ikke fikk i Norge. Men trollet sprekker og trollsplintene forsvinner fra folks øyne først når vekten av statens nederlag i Menneskerettsdomstolen blir for tung til at den kan bæres videre.

Først da sprer skammen seg også blant trollets forsvarere og tjenere.