I et samfunn som kaller seg trygt, er det paradoksalt hvor lite vi tåler av ubehag, kritikk og uenighet. Vi snakker om trygghet som om det var synonymt med stillhet, men trygghet uten ærlighet er ikke trygghet. Det er en form for illusjon eller stagnasjon.

Nylig skrev en leder i Dalane Tidende at barnevernet må få arbeide i trygghet, uten hets og personangrep. Det er sant og viktig. Hets ødelegger, og ingen fagperson skal utsettes for trusler. Men når “trygghet” blir brukt som skjold mot kritikk av en profesjon, risikerer vi å miste det som virkelig skaper tillit – evnen til å lytte, lære og endre seg.

Lege og forfatter Nicolai Meberg beskrev det treffende i sin kronikk Den farlige tryggheten: Vi har blitt så redde for å trå feil at vi sementerer middelmådigheten. Vi søker harmoni fremfor sannhet, konsensus fremfor utvikling. Også i barnevernet ser vi hvordan systemet ofte beskytter seg selv mot ubehaget i å møte egne feil, istedenfor å bruke det som en vei til forbedring.

Hvem stoler på barnevernet?

Skal vi bygge tillit, må vi tåle uenighet. Vi må tåle kritikken, tåle foreldrestemmer som oppleves vanskelige, tåle at fagpersoner er uenige, at noen opplevelser rokker ved tryggheten vår. Tillit kan bare vokse der det finnes rom for gjensidig åpenhet og forståelse av hverandres perspektiver.

Her treffer Søren Kierkegaards gamle ord oss med fornyet kraft:

«For i Sandhed at kunne hjælpe En Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer.»

God hjelpekunst, skrev han, begynner med å finne mennesket der det er, og begynne der. Dette burde være ledestjernen for alle som arbeider med mennesker på tvers av sektorer som barnevern, helsevesen og sosialt arbeid. Vi kan ikke hjelpe mennesker vi ikke forstår, og vi kan ikke forstå dem uten å møte dem, uten å være villige til å stå i relasjonen over tid.

Når systemet blir for opptatt av å beskytte seg selv, av effektivitet og “riktige prosedyrer”, mister vi dette blikket. Vi mister evnen til å se mennesket bak saken, diagnosen eller paragrafen.

Å ta barn gjør det som oftest verre

Journalist Haakon Eliassen beskrev nylig i Politiforum hvordan unge i dag rekrutteres inn i kriminelle nettverk gjennom digitale arenaer, fordi de finner det fellesskapet, den lojaliteten og meningen de ikke finner i møte med voksne. Det handler ikke bare om kriminalitet, men om relasjonell sårbarhet. Om hva som skjer når tryggheten i samfunnet vårt ikke lenger er forankret i menneskelig kontakt.

Når barnevernet ikke makter å møte ungdom “der de er”, i livene deres, i følelsene, i kulturen og på skjermene – overlater vi rommet til krefter som utnytter deres behov for tilhørighet. Da mister vi både forebygging og tillit.

Når barn ikke blir hørt, når tvang brukes framfor dialog, og når omsorg reduseres til kontroll, skaper vi ikke englebarn. Vi skaper ungdommer som vender samfunnet ryggen.

Derfor må tryggheten i systemene våre aldri bli en unnskyldning for å ta avstand. Den må være en plattform for nærvær. For som Kierkegaard minner oss om: hjelp forutsetter både forståelse og ansvar.

Ekte hjelp, trygghet og tillit

Å virkelig hjelpe handler ikke bare om faglig overlegenhet, men om å møte den andre i øyehøyde og våge å bli berørt.

Trygghet uten relasjon blir kontroll. Trygghet med relasjon blir tillit. Og tillit er selve fundamentet for alt hjelpearbeid, enten vi snakker om barnevern, helsevesen eller kriminalitetsforebygging.

Ekte trygghet handler ikke om å slippe unna kritikk, men om å tåle den.

Ikke om å unngå feil, men om å ha relasjoner sterke nok til å rette dem opp. Først da kan vi hjelpe barn, foreldre og ungdom på en måte som virkelig beskytter – ikke bare systemet, men mennesket.

StoppBarnevernet.com trenger din hjelp for å stoppe lovbruddene, overgrepene og dødsfallene i barnevernet. Vi trenger din støtte. Klikk her for å se hvordan du kan hjelpe. Husk også å følge Stopp Barnevernet på sosiale medier.